31 år gammel kjøpte jeg endelig min egen leilighet med to rom her i Oslo. Jeg bor alene, og har hittil ikke funnet verken mann eller kvinne jeg kunne se for meg en fremtid med. Jeg lurer ofte på hva som egentlig er grunnen til at jeg har det så vanskelig med kjærlighetslivet. Ærlig talt tror jeg det skyldes nettopp leiligheten. I dag virker det nemlig som det er krevende for en kvinne å være både selvstendig og samtidig beholde sin kvinnelighet. Alle jeg har vært på date med, kan jeg faktisk dele inn i to tydelige kategorier:
1. Har du din egen leilighet, Kari? Så flott! Da kan vi bare flytte sammen med en gang, og så slipper jeg å bekymre meg for noe annet. Dette er typen mann som lett slår seg til rette med det som allerede er på plass. Det at jeg allerede har bolig tett på sentrum regnes som et stort pluss han er plutselig klar for å stifte familie, kanskje få barn, så lenge hans egen tilværelse forblir uendret. Karriere eller å tjene litt mer? Nei, det trengs visst ikke. Boligspørsmålet har jo jeg allerede ordnet. Bil trenger han heller ikke, for jeg har jo en bil til oss. Det virker ærlig talt ikke som han har behov for å oppnå mer.
Når jeg samtaler med slike menn, får jeg følelsen av at de mangler selvstendighet og initiativ nærmest som om de kunne vært sønnene mine heller enn partnere. De vil gjerne bli matet, dullet med, og tatt vare på, samtidig som jeg må passe på at de ikke stikker av. Jeg trenger ikke slik «lykke» jeg vil mye heller ha en katt og bruke tiden på mine egne hobbyer.
2. Har du egen leilighet? Nei, da flytter jeg heller tilbake til foreldrene mine eller kanskje vi kan bo på hytta på landet. Eller enda bedre vi kan selge leiligheten din og kjøpe noe nytt sammen! Den siste varianten fascinerer meg alltid. Jeg har jo brukte årevis på å skaffe meg denne leiligheten; nå vil han at jeg skal selge og begynne på nytt og sikkert ta opp boliglån sammen i tretti år til. Hadde han bare foreslått å betale lånet selv! Men nei, det regner han med at jeg gjør, for «jeg tjener jo greit», mens han hjelper til så godt han kan. Og hvis jeg noen gang skulle ta mammapermisjon? Nei, det viktigste er at jeg ikke bryr ham med problemene mine da kan han leve bekymringsløst.
Oftere og oftere tenker jeg at det ville vært enklere å adoptere et barn enn å finne en mann som ikke får panikk ved tanken på barn. Og selv om jeg skulle gifte meg, virker det som jeg uansett måtte fikse alt på egenhånd og elsket meg selv så hva er da egentlig vitsen med å ha med en mann i bildet?
Nå har jeg i det minste mitt eget hjem, mitt eget rom og plassen jeg trenger. Leiligheten er nyoppusset, alt er lyst og hyggelig. Jeg kan bruke tid på meg selv og egne interesser. Ja, noen ganger drømmer jeg om familie og nærhet, men gang på gang faller drømmen sammen når jeg møter virkeligheten. Jeg kan fortelle om en hendelse som skjedde nylig.
Jeg ble betatt av en fyr jeg kjente litt fra før og følelsene virket gjengjeldt. Vi så film hos meg, og jeg foreslo at vi kunne bestille pizza. Jeg hadde håpet han kanskje ville stå for den delen av daten. Det gjorde han jo han gikk til heisen, tok imot maten fra budet og betalte, men med pengene han akkurat hadde fått av meg. Etter det ble det ganske tydelig at all kommunikasjon og gjensidig interesse døde ut.
Det er kanskje min egen feil. Flere venninner har sagt jeg aldri burde tilby å betale for pizzaen. Jeg var faktisk bare nysgjerrig på om han ville insistere på å bruke egne penger, eller ikke. For meg er ikke beløpet så viktig det er heller ikke egentlig et spørsmål om penger lenger.
