Ingen har jaget dem bort, sa vi til både den ene og den andre de ville bare ikke bli! Vi hadde blitt glade om de kom! Vi sa: Dere må bare komme, vi blir glade!
Sitt stille! Vi er ikke hjemme! sa Pål rolig til meg.
Men de ringer på! Jeg stivnet litt, halvt oppe fra sofaen.
La dem bare, svarte han.
Hva om det er noen viktige? spurte jeg. Eller i forbindelse med jobb?
Det er lørdag, klokken er tolv, sa Pål. Du har ikke invitert noen, jeg venter ikke noen på besøk! Konklusjon?
Jeg skal bare titte i dørøyet! hvisket jeg.
Sitt ned! stemmen hans var kald som stål. Vi er ikke hjemme. Hvem det enn er, får de bare gå hjem igjen!
Vet du hvem det er? spurte jeg undrende.
Jeg har mine antakelser, og derfor sier jeg at du ikke skal flagre foran vinduet!
Om det er som jeg tror, gir de seg uansett ikke så lett! sa jeg og trakk på skuldrene.
Det kommer an på hvor lenge vi lar være å åpne døra, svarte Pål, rolig. Før eller siden gir de opp.
Ingen kommer til å sove i oppgangen, og vi trenger ikke gå ut. Ta på deg hodetelefonene, finn telefonen, se på en film.
Pål, mamma ringer, sa jeg og viste ham skjermen.
Da står sikkert tanta di utenfor med den håpløse sønnen sin, konkluderte Pål.
Hvorfor tror du det? spurte jeg overrasket.
Om det hadde vært min fetter, så ville mamma ha ringt! svarte han. Han sa fetter så bløtt at det hørtes ut som han syntes det var ekkelt.
Hva med andre alternativer? spurte jeg.
Om det er naboer, har jeg ikke lyst til å snakke med dem. Om det er venner, hadde de gått etter noen ring, eller i hvert fall sendt melding først og spurt om de kunne komme. Sånn plager man ikke folk. Det er bare masete slektninger som holder på slik!
Pål, det er tanta mi, sa jeg sørgmodig. Mamma har sendt melding. Hun spør hvor vi er blitt av. Tante Ingrid skal bo hos oss noen dager, hun har saker å ordne i byen.
Skriv til henne at det finnes mange hotell i byen, smilte Pål.
Pål! Jeg kan ikke skrive sånt! svarte jeg fortvilet.
Greit, sa Pål og tenkte seg om. Skriv at vi ikke er hjemme, at vi bor på hotell fordi det var skadedyrbekjempelse i leiligheten.
God idé! skrev jeg og sendte.
Hun sier vi skal fikse to rom til tante og til Sondre altså hennes sønn, forvirret sa jeg.
Svar at vi har ikke penger. Skriv at vi leier to sengeplasser på et hostell, og deler rom med femten utlendinger, sa Pål fornøyd med egen oppfinnsomhet.
Mamma spør når vi kommer hjem, sa jeg og så på ham.
Skriv om en uke, sa Pål og viftet med hånden.
Ringingen stoppet. Vi pustet lettet ut.
Mamma sier at tante kommer om en uke, sa jeg matt.
Da blir vi ikke hjemme da heller, sa Pål.
Du vet at dette ikke løser problemet, Pål? Vi kan jo ikke flykte sånn alltid? Hva om de kommer midt i uka? Hva om de venter til vi er hjemme fra jobb? Både min tante og din fetter de kommer til å finne på alt mulig!
Ja, sukket Pål. Hvem ba oss kjøpe en treroms, egentlig?
Det var jo for vår fremtidige, store familie, sa jeg.
Vi burde få barn! sa Pål alvorlig. Helst med én gang, kanskje to!
Tror du jeg er imot? Du vet jo vi må sjekke oss, det blir liksom ikke til! svarte jeg indignert.
Vi må bare få roen, så kommer det. Vi slites mellom dine og mine slektninger de tapper oss for krefter! Hadde vært best om de holdt seg unna, de saboterer jo alt! snøftet Pål.
Jeg diskuterte ikke. Jeg visste jo han hadde rett.
Før vi giftet oss, hadde vi tatt dyre undersøkelser for å se om vi var genetisk kompatible. Alt var kjempebra. Men rett etter bryllupet måtte vi utsette alt med barn, fordi vi skulle spare til leilighet.
Arv var uaktuelt. Pål og jeg bodde begge i ettromsleiligheter hos hver vår mor før vi giftet oss. Vi måtte regne kun med oss selv.
Fem års hard jobbing og knallhard sparing ga oss råd til å kjøpe en stor leilighet. Det var brukt, ikke nytt, og vi pusset opp fra bunnen av og kjøpte møbler. Allikevel, lykken var stor!
Vi rakk knapt feire innflytting før min tante sto på døra med sønn i følge. Og for at de unge huseierne ikke skulle bli for vrange, kom også mamma med!
Her er dere ikke flaue god plass! Ikke slik vi led i den ettrommen!
Praktisk, sa tante Ingrid fornøyd. Da får jeg eget rom, og Sondre sitt!
Det er ikke vanlig å sove på stua hos oss, sa Pål. Den er oppholdsrom.
Jeg hadde ikke tenkt å jobbe her, lo tante Ingrid. Inger, du må forklare mannen din at det blir vanskelig for meg og sønnen, han snorker! Dessuten når er det dere dekker på til gjestene?
Vi hadde ikke ventet noen, svarte jeg, flau.
Kjøleskapet er tomt, sa Pål og støttet meg.
Så da kan du, Pål, løpe til butikken, og Inger i full fart på kjøkkenet, sa tante Ingrid blidt.
Hvorfor står dere der og sløver? ropte mamma. Slik tar man imot gjester!
Er det ikke frekt begynte Pål, men jeg dro ham med meg inn på soverommet.
Så snart jeg fikk hånden hans bort fra munnen, spurte han:
Inger, er det ingen som har misforstått her? Jeg kan kaste dem rett tilbake til din mor! En får oppføre seg som gjest! De tror de eier stedet!
Hun er enkel, Pål! Hun kommer fra bygda! Slike vaner… forsvarte jeg.
Jeg kjenner bygdefolk, men frekkhet er ikke vanlig og dette er bare frekt!
Vær nå ikke så sint med mamma og tante! De blir bare sinte på meg etterpå! Da blir du fienden! Vil du det?
Det gjør meg ingenting. Tror du jeg kommer til å være hyggelig mot noen som oppfører seg sånn? Jeg kan ignorere dem totalt. For min del kan de forsvinne uten at jeg savner dem!
Pål, gode deg! Tenk på meg da. Om vi kaster ut tante Ingrid, forbanner mamma meg! Jeg har jo ingen andre!
Det gjorde susen. Pål bet tenna sammen og gikk til butikken.
Tante Ingrid ble i to uker, ikke tre dager som planlagt. Pål begynte på valeriana allerede andre kvelden.
Da de dro, feiret vi med kost og mopp. Tre dager brukte vi for å få leiligheten ren igjen.
Men samme scenario gjentok seg bare fra min side.
Bror, jeg blir bare litt hos deg, sa Jørgen og knuste ryggen min i en bjørneklem. Må ordne ting her i byen, så drar vi hjem igjen!
Kan du ikke ordne ting alene? spurte Pål.
Nei, jeg har jo familie! Kan ikke bare etterlate dem i bygda, og dra alene til byen? Det er farlig, vet du! Hva om jeg finner på tull? Kona må holde styr!
Derfor tok du med barna? spurte Pål.
De må jo ha det gøy! Kom igjen, la oss riste løs sånn som i gamle dager!
Jørgen! skrek Ylva. Du skal få riste så det ikke er noe igjen å riste på!
En og en halv time etter at Jørgen og familien hans kom, lå jeg med hodepine på soverommet.
Barna løp rundt og skrek hele tiden. Ylva kunne bare snakke hvis hun ropte, aldri vanlig. Jørgen skulle alltid ut og leve livet, så Ylva skrek enda mer.
Pål, du er jo eneste sønn til din mor, hvisket jeg i puta.
Han er fetter på morssiden, mumlet Pål. Jeg kaller ham bare fetter.
Samme for meg hva du kaller ham kan han ikke bare dra?
Tro meg, jeg vil. Men mamma kommer til å ta rotta på meg etterpå! Samme som din tante og mamma mot deg
Men før vi kom oss over én runde, dukket nye gjester opp igjen. Tante Ingrid og sønnen fant stadig på nye ting å ordne i byen. Fetter Jørgen og familien hans kom jevnlig for å ordne saker. Ingen av mødrene glemte barna sine. Min mamma plaget Pål, hans mor plaget meg.
Det konstante stresset ødela roen og psyken hos oss som par. Å snakke om å få barn, var bortkastet hvordan skulle vi få det til? Man trenger jo overskudd, og det hadde vi ikke!
Skal vi bytte leilighet? spurte jeg.
Til bløtrom på sykehus? lo Pål. Vi får jo snart et tilbud bare på grunn av slekt!
Nei, smilte jeg. Bytte liksom til en lik leilighet, bare i et annet nabolag! Så sier vi ikke til noen hvor vi har flyttet. Kanskje vi får fred?
Forsinkelse bare slekta finner ut adressen uansett, de spør, de får vite. Så langer de oss til slutt! sa Pål skeptisk.
Kanskje rekker vi i det minste å lage barn? prøvde jeg håpefullt.
Vi må jo føde dem også, ikke bare lage dem. Det hadde vært noe en unnskyldning! ristet han på hodet.
Skulle nesten flytte ut, da sukket jeg. Kan vi ikke bo hos venner? Gjør oss usynlige!
Du tenker på Even og Karen? spurte Pål.
Ja de har et ledig rom! sa jeg.
Men der bor jo Bamse, schäferen! lo Pål. Husker du det?
Jeg bor heller med en schäfer enn med min egen slekt! Jeg ga opp og lot hodet synke.
Vent litt! ropte Pål, fant frem telefonen og ringte.
Even, kan vi låne hunden?
Fantastisk! ropte Even. Du er min reddende engel vi skal på ferie, og jenta vår kan ikke være med! Hun liker ingen fremmede, men dere kjenner hun og er glad i! Jeg fikser mat, seng, leker og skåler kan betale, om det trengs!
Ta henne med! ropte Pål fornøyd.
Han kom tilbake til meg, smilte bredere enn morgensola:
Ring mamma, si at tante kan komme i morgen! Jeg ringer broren min og sier de kan komme til uka!
Er du sikker? spurte jeg.
Klart! Vi tar gjerne imot dem! Kan ikke hjelpe for at vår lille beboer kanskje ikke går ihop med dem
Jørgen og familien trengte bare én voff for å sjekke inn på hotellet i sentrum.
Tante Ingrid insisterte på å bli, men Bamse passet på oss hun ble så redd at hun gjemte seg bak sønnen.
Kan dere stenge det dyret inne? ba hun, men Pål bare smilte:
Tante Ingrid, du tuller vel? Tjuefem kilo med muskler det er ikke en liten hund, men en schäfer! Hun går gjennom enhver dør om hun vil!
Hvorfor glefser hun til meg? stemmen til tanta skalv.
Hun liker ikke fremmede, sa jeg og trakk på skuldrene.
Få henne bort! Jeg kan ikke bo med henne!
Hva mener du? Bamse er vår bestevenn! Vi har jo ikke barn, men vi kan gi kjærlighet til noen! Og vi elsker henne.
Og vi sender henne aldri vekk! la jeg til.
Senere ringte begge mødrene og spurte hvorfor vi nektet slekt å bli hos oss.
Vi jaget ingen bort, svarte vi til begge. De ville bare ikke bli. De kan komme igjen vi er glade for besøk!
Men hunden da?
Mamma, vi nekter ingen, vi!
Mammene sluttet også å mase. En måned senere dro Bamse hjem til Even og Karen, men hun kom gjerne tilbake når som helst. Det ble ikke nødvendig. Jeg ventet tvillinger.
