Utrolig, pappa, du får jo en hel velkomst her. Og hvorfor dro du på det kurstedet, når du får alt inkludert hjemme?
Da Morten ga henne nøklene til leiligheten sin, skjønte Ingrid at hun hadde vunnet slaget. Ingen DiCaprio har noen gang ventet så spent på en Oscar som Ingrid ventet på sin egen Morten nå med eget krypinn.
Desillusjonert, trettifemårig, hadde hun begynt å sende sympatiske blikk mot både gatekattene og utstillingsvinduene på «Alt til håndarbeid».
Men der var han ensom, hadde brukt ungdommen på jobb, sunt kosthold, treningssenter og alt mulig annet vissvass, som å finne seg selv, og helt uten barn.
Gaven Ingrid hadde ønsket seg siden hun var tjue, hadde nå endelig blitt oppfylt. Skjebnen i himmelen hadde tydeligvis forstått at dette var alvor.
Jeg har årets siste jobbreise, og så er jeg helt din, sa Morten da han rakte henne de ettertraktede nøklene. Bare ikke bli skremt av mitt hi. Jeg kommer stort sett bare hjem for å sove, la han til før han dro til en annen tidssone hele helgen.
Ingrid tok med seg tannbørste, krem og dro for å se hva slags hi dette egentlig var. Problemene startet allerede ved døren. Morten hadde advart om at låsen kunne være litt vrien, men Ingrid hadde ikke forestilt seg at det skulle være så ille.
Hun kjempet med døren i førti minutter: dyttet, dro, stakk nøkkelen helt inn, prøvde snilt med et halvt klikk men døren nektet å slippe henne inn.
Ingrid forsøkte psykologisk press, slik gamle klassekamerater hadde lært henne bak garasjene. Lydene fikk nabodøren til å gå opp.
Hvorfor prøver du å komme inn hos noen andre? lød en bekymret kvinnestemme.
Jeg bryter meg ikke inn, jeg har nøklene jo, svarte Ingrid irritert og tørket svetten bort fra pannen.
Hvem er du egentlig? Jeg har aldri sett deg før, fortsatte den nysgjerrige naboen.
Jeg er kjæresten hans! svarte Ingrid utfordrende, snudde seg og satte hendene i siden, men så bare en smal glipe i døren, der samtalen foregikk.
Du? sa kvinnen forbauset.
Ja, jeg. Noe problem?
Nei, ikke det. Det er bare det at han aldri har hatt noen her før, fortsatte naboen (og Ingrid fikk enda mer sansen for Morten), men nå er det plutselig
Hva for noe? skjønte ikke Ingrid.
Nei, det er ikke min sak. Beklager, sa naboen og lukket døren.
Ingrid skjønte at enten var det henne eller døren. Hun trykket nøkkelen inn med all vilje og pløtselig gav hele dørkarmen etter. Ingrid var endelig inne.
Hele Mortens indre verden åpnet seg og Ingrid følte sjelen fryse til. At unge enslige menn lever smått og nøysomt, visste hun men dette var som en klostercelle.
Stakkars, hjertet ditt har glemt, eller aldri kjent, hva hjemmekos er, utbrøt Ingrid da hun så leiligheten hun nå skulle besøke ofte.
Samtidig var hun fornøyd. Naboen hadde rett: Ingen kvinne hadde klart å sette sitt preg på denne boligen. Ingrid var den første.
Hun kunne ikke holde seg. Hun tok på skoene og løp til nærmeste butikk for gardiner, baderomsmatte, grytekluter og kjøkkenhåndklær.
På butikken fikk hun påfyll av inspirasjon. Til matten og gardinen ble det også luftfrisker, håndlagde såper og praktiske bokser til sminke.
Å tilføre noen småting i en annens leilighet, det er vel ikke frekt, trøstet hun seg, mens hun hektet på enda en handlevogn.
Låsen protesterte ikke lenger. Faktisk kunne den ikke gjøre annet enn å minne om en hockeymålvakt uten maske helt åpen.
Ingrid innså kaoset hun hadde skapt, og med kjøkkenkniver forsøkte hun å lirke ut den gamle låsen til midnatt, før hun neste morgen dro for å kjøpe ny. Knivene måtte også byttes, naturligvis og gafler, skjeer, duk, skjærebrett, gryteunderlag og snart også gardinene.
På søndagen, ved lunsjtid, ringte Morten og sa at han måtte bli noen dager ekstra på jobbreisen.
Jeg blir bare glad om du gjør leiligheten litt mer hjemmekoselig, sa han med et smil da Ingrid fortalte at hun hadde tatt seg noen friheter med interiøret.
Kos hadde hun allerede kjørt inn med traller, og organisert alt etter plan. Alle disse årene med oppsamlet kvinnelig innredningsglede fikk endelig utløp.
Da Morten endelig skulle hjem, var det bare en edderkopp igjen ved ventilasjonen. Ingrid ville kaste den ut, men da hun så de sjokkerte øynene åtte stykker lot hun edderkoppen bli som et slags symbol på respekt for andres eiendom.
Mortens bolig så nå ut som om han hadde vært lykkelig gift i åtte år, blitt skuffet, og så lykkelig igjen på tross av alt.
Ingrid nøyde seg ikke med leiligheten, men sørget for at hele oppgangen visste hun var den nye vertinnen; alle henvendelser kunne gå til henne. At hun ennå manglet ring på fingeren, var kun en formalitet.
Naboene var først skeptiske, men sluttet å bry seg: «Ja ja, som du vil, det angår oss ikke.»
På hjemkomstdagen lagde Ingrid en ordentlig husmannskost, pakket sin veldreide bakende inn i pyntet og litt frekk innpakning, fordelte duftlys i hjørnene, dempet det nye lyset og ventet.
Morten kom sent. Da Ingrid begynte å kjenne at innpakningen skar i akkurat det stedet hun hadde jobbet med i treningssenteret et halvt år, hørte hun nøkkelen i låsen.
Det er ny lås, bare dytt, den er ikke låst! svarte Ingrid, litt sjenert men med et smil. Hun var ikke redd for kritikk leiligheten var fornyet, og hun visste hun ville bli tilgitt for alt.
Akkurat da kom en SMS fra Morten: «Hvor er du? Jeg er hjemme. Leiligheten ser helt ut som før, ikke noe kosmetikkkaos vennene mine har skremt meg!»
Men Ingrid oppdaget meldingen lenge etterpå. Først kom fem helt ukjente mennesker inn i leiligheten: to unge menn, to skolebarn og en gammel bestefar. Da han så Ingrid, rettet han seg opp og strøk håret bakover.
Oi, pappa, du får velkomst! Og hvorfor det kurstedet, når du har «all inclusive» hjemme? sa en av mennene, og kona hans ga ham straks et dult for å stirre.
Ingrid stod i døren med to fulle vinglass, ute av stand til å røre seg. Hun ville rope, men klarte ikke.
Et sted i hjørnet humret en fornøyd edderkopp.
Unnskyld, hvem er du? pep Ingrid.
Eieren av dette krypinnet. Du er vel fra helsestasjonen kom for å legge bandasje? Jeg sa jo jeg klarte meg, svarte bestefaren, og så på Ingrids sykepleierantrekk.
Ja, eh, Anton, du har virkelig fått det koselig her, sa kona til sønnen, idet hun kikket bak Ingrid. Nå er det jo levelig, ikke som før da var det gravstemning her. Hva heter du, unge dame? Ikke for gammel for vår Anton? Han har jo eget hjem
In-Ingrid
Så flott! Anton, du har virkelig nese for folk!
Bestefaren glitret i øynene dette var nok et lykketreff.
Hvor er Morten? hvisket Ingrid, og tømte begge vinglassene i nervene.
Jeg er Morten! ropte den lille gutten på åtte.
Vent, du er litt for ung til å hete Morten, sa moren og sendte barna og mannen ut til bilen.
Eh, beklager, jeg tror jeg har gått inn i feil leilighet, klarte Ingrid til slutt å stotre fram, mens hun prøvde å huske hvilket nummer hun skulle til. Er dette Syrinveien, 18, leilighet 26?
Nei, dette er Bjørkveien, 18, smilte bestefaren, klar for gave.
Ja vel, sukket Ingrid dramatisk, jeg rotet. Kom inn, slå dere til. Jeg må bare ringe en person.
Hun tok med telefonen og løp inn på badet, barrikaderte seg med et håndkle og leste SMS-en fra Morten.
«Morten, jeg kommer straks, ble bare litt lenge i butikken,» sendte hun tilbake.
«Flott, jeg venter. Kan du ta med en rødvin?» svarte Morten på talemelding.
Den røde skulle hun hente men nå bare i seg selv. Med matten under armen og gardinen nedpakket, ventet hun til familien forsvant på kjøkkenet, og smøg seg ut av badet.
Hun rasket sammen tingene i en pose og smatt ut av leiligheten.
Jeg forteller senere, sa Ingrid om sitt utseende da Morten åpnet døren.
Som i tåke gikk hun forbi ham, og uten å se opp, byttet gardin på badet, rullet ut matten og så falt hun om på sofaen og sov til morgenen til stress og rødvin hadde fordampet.
Da hun våknet, så hun den ukjente mannen foran seg.
Unnskyld, hvilken adresse er dette ?
Birkegata, 18.
