Maksim bar på en skarpt skjult anger over at han hadde hastet med skilsmissen kloke menn gjør elskerinner til en fest, mens han gjorde henne til kone! Ja, ironien var til å ta og føle på.
Stemningen hos Maksim Pettersen var som en vestlandsk høstdag; lys, tilsynelatende lovende, men forbygd idet han parkerte bilen og gikk inn i oppgangen. Hjemme ventet det vante: tøflene han tok dem på med mekanisk nøyaktighet, duften av kveldsmat, ryddighet, og friske blomster i vasen.
Ikke akkurat rørende, tenkte Maksim. Kona var hjemme hva annet skulle en voksen kvinne ta seg til? Bake boller og strikke sokker. Ok, sokkene var en overdrivelse, men prinsippet stod ved lag.
Marianne kom ham i møte med sitt vante smil:
Sliten? Jeg har bakt boller med kål og eple, akkurat som du liker…
Hun tidde under det tunge blikket til Maksim. Han så på henne i kosebukse, hår sveiset inn under et tørkle hun tilberedte alltid med det på. Yrkesvanen. Livslang kokk, håret måtte bort fra maten. Lette eyelinerstrøk, litt gloss på leppene også vane, men nå syntes Maksim det virket vulgært. Hvilket behov har man for å sminke seg på eldre dager?
Absolutt, han var kanskje litt krass da han brøt ut:
Sminke i din alder gir jo null mening! Passer deg ikke.
Mariannes lepper skalv, hun sa ingenting, men orket heller ikke dekke på for ham. Egentlig like greit, boller under kjøkkenhåndkle og ferdig te klar han var ikke helt hjelpeløs.
Etter dusj og kveldsmat så han mildere på livet, og dagens minner kom sigende. Maksim, i sin elskede frottékåpe, slo seg ned i godstolen den med trompetformet fordypning fra årevis med bruk og simulert lesing. Ordene fra kollegaen gjenlød i tankene:
De er jammen en kjekk kar, og interessant også!
56 år var han, leder for juridisk avdeling i et stort konsern. Under seg: en nyutdannet fra OsloMet, og tre damer over førti. En av de eldste kollegaene var for tiden i permisjon, og nyansettelsen, Anne-Lise, var plass til henne.
Da ansettelsen skjedde, var Maksim i Bergen på møte, og denne dagen så han henne for første gang.
Han inviterte henne inn på kontoret for å bli kjent. Med henne kom parfymeduften og følelsen av ung friskhet. Det smale ansiktet rammet inn av lyse krøller, blåøyde blikk selvsikker. Fyldige lepper, føflekken på kinnet… Kunne hun være tretti? Maksim ville tippet fem-og-tjue.
Skilt, mor til en åtteåring. Uforståelig, men han tenkte: “Bra!”
I samtalen ble det smålig flørt, der han sa hun nå fikk en skikkelig gammel sjef. Anne-Lise blunket med lange øyevipper og svarte på en måte som berørte ham og som han nå stadig mimret over.
Kona, over sin fornærmelse, dukket opp med den obligatoriske kamilleteen. Han rynket på nesen: “Alltid på verst tenkelig tidspunkt.” Allikevel drakk han, til sitt eget forundrede behag. Nå slo det ham: Hva gjør egentlig unge, vakre Anne-Lise nå? Hjertet fikk et stikk av lenge glemt sjalusi.
***
Anne-Lise stoppet på Meny etter jobb. Ost, loff, kefir til kvelds. Hjemme var hun nøytral, men følelsesløs. Hun klemte sønnen, Vidar, nesten automatisk da han kom løpende. Far holdt på i boden, mor lagde middag.
Etter å ha lagt bort varene, annonserte hun at hun hadde vondt i hodet og ville ikke bli forstyrret. Ikke dramatisk, bare en følelse av tomhet.
Siden Anne-Lise forlot Vidars far for noen år siden, har hun slitt med å bli noens betydningsfulle hovedkvinne i livet. Alle «verdige» menn var grundig gift og ville bare ha det lett og lekent.
Den siste, en kollega, virket forelsket i to hele år. Han fikset til og med leilighet for henne (mest for sin egen bekvemmelighet), men da det begynte å vakle, erklærte han at de ikke bare måtte slå opp, hun måtte også slutte! Han fant endog hennes neste jobb. Nå var hun tilbake hos foreldrene, med sønnen på slep. Mor syntes synd på henne, far mente at barnet burde vokse opp med minst én forelder og ikke bare besteforeldrene.
Marianne, Maksims kone, hadde for lengst merket at mannen slet med midtlivskrisen. Det meste var på plass, men det “viktigste” manglet. Hun fryktet å tenke på hva dette “viktige” kunne være. Hun prøvde å dempe det hele, lagde hans favoritter, var velstelt, unngikk dyptpløyende samtaler selv om hun savnet dem selv.
Hun prøvde å engasjere seg i barnebarnet, hytteturer, men Maksim bare sturet.
Kanskje derfor, fordi de begge ønsket noe nytt, gikk romansen mellom Maksim og Anne-Lise fort. To uker etter hun begynte, inviterte han henne til lunsj og kjørte henne hjem etter jobb.
Han rørte ved hånden, hun vendte seg mot ham med kinn så røde som høstblad.
Jeg vil ikke dra herfra. Skal vi dra til min hytte? Maksim sa det hes. Anne-Lise nikket, og bilen raste av sted.
Fredager sluttet han én time tidligere, men først klokka ni på kvelden kom den nervøse tekstmeldingen til Marianne: “Vi snakker i morgen.”
Maksim ante ikke hvor treffende han ordla seg den kommende samtalen var kanskje overflødig. Marianne visste at etter 32 år sammen svis man ikke lenger i forelskelsens flammer.
Men mannen var så inderlig nær, at å miste ham var å miste en del av seg selv. Uansett surmuling og mannlige nykker, var det han som satt i godstolen, spiste middagen, pustet ved siden av henne.
Natten gikk med til å lete etter ord som kunne redde (eller bare utsette) livet hennes, mest sannsynlig.
I fortvilelsen fant hun frem bryllupsalbumet. De var unge, alt var foran dem. For en vakker kvinne hun hadde vært! Mange ønsket henne. Kanskje mannen burde minnes dette. Kanskje han, når han kom hjem, ville se glimt av deres lykke og skjønne at ikke alt kan kastes.
Men han kom ikke før søndagen, og hun forsto: det var over. Hennes gamle Maksim var borte; fylt til randen av adrenalin, blottet for bryddhet eller skam.
I motsetning til Marianne, som fryktet endringer, omfavnet han dem. Han hadde til og med planlagt dette. Stemmen umiskjennelig myndig.
Fra nå av kunne Marianne slutte å være “fru Pettersen”. Han ville søke om skilsmisse selv neste dag. Sønnen og familien skulle flytte til henne det var jo hans gamle arvede tomannsleilighet på Tøyen. Litt flytting inn i Mariennes treroms, ikke så ille for unge voksne og hun ville ha noen å dille med. Bilen? Den tok han. Hytta? Han beholdt bruksretten.
Marianne visste hun virket patetisk, men klarte ikke la være å gråte. Tårene satte ordene i halsen. Hun ba ham stoppe, minnes, tenke på helsen til og med sin egen… Det siste gjorde ham rasende. Han kom nær, hveste, nærmest ropte:
Ikke trekk meg ned i din alderdom!
…At Anne-Lise virkelig elsket Maksim, kan ingen si. Den første natten på hytta, sa hun ja til ekteskap det var statusen hun likte. Hun nøt å kunne si til den tidligere elskeren at hun ikke lenger var “ledig”.
Leiligheten styrt av hennes far og hans sterke meninger, orket hun ikke mer. Nå fantes det utsikter. Maksim var slett ikke den verste hun måtte innrømme det.
Selv om han nærmet seg 60, så han ikke ut som noen bestefar. Han var slank, ungdommelig, sjefsmateriale, klok og hyggelig å snakke med. Og i senga ingen egoist. Pluss at hun slapp bomskjegg på leie og tom konto, og hun hadde eierandel på hytta. Hun hadde vel ennå noen betenkeligheter med alderen, men alt i alt pluss.
Men etter et år kom skuffelsen snikende. Anne-Lise følte seg stadig som en ungdomsjente og ville ha mer ut av livet. Konserter, badeland, strandliv i modige badedrakter, snakketimer med venninner. Hun kombinerte alt sammen med familie og husliv selv sønnen bremset ikke tempoet.
Maksim holdt ikke følge. Han var effektiv på jobb, men hjemme en sliten mann som foretrakk ro og respekt for rutiner. Gjester, kultur, selv strand ble akseptert men kun i små doser.
Intimitet? Joda, men da fortrinnsvis etterfulgt av søvn, uansett om klokken var ni.
Det måtte også tas hensyn til hans skrøpelige mage intolerant for stekt mat, pølser, ferdigmat. Hans ekskone hadde nok bortskjemt ham.
Noen ganger lengtet han etter hennes dampkokte retter… Anne-Lise lagde mat for sønnen, og forstod ikke hvordan svinekoteletter kunne gi magesmerter.
Hun husket ikke pillelistene tenkte at voksne menn kunne styre det selv. Derfor ble deler av livet hennes etterhvert brukt uten ham.
Hun dro av gårde med sønnen, hengte seg på venninner og aktiviteter. Underlig nok, hans alder fikk henne bare til å leve fortere.
De jobbet ikke lenger sammen ledelsen mente det var uetisk, og Anne-Lise begynte hos en notar. Lettelsen kom hun slapp å se mannen sin hele dagen. Litt for lik faren sin, var han.
Respekt det var det hun følte for Maksim. Men er det nok for et lykkelig par?
Maksims 60-årsdag nærmet seg, Anne-Lise ville ha storslått fest. Mannen: bord på stamrestauranten, hvor han hadde vært før. Syntes han kjedet seg, men det var vel normalt. Anne-Lise brydde seg ikke stort.
Hyldesten ble holdt av kollegaene. Gamle vennepar, fra tiden med Marianne, måtte holdes utenfor familien var langt unna, og å ha giftet seg med en ung kvinne gjorde ham nokså isolert.
Sønnen? Nesten ute av livet. Men, hvor står det at en far ikke kan bestemme over seg selv? Han hadde sett for seg “selvbestemmelse” litt annerledes.
Første året med Anne-Lise var som honning. Han likte å vise seg med henne, oppmuntret hennes utgifter (moderate), venninner, fitness.
Tålelige konserter og vill filmer ble gjennomført. Han gjorde Anne-Lise og sønnen til medeiere av leiligheten. Senere, skrev han over sin del av hytta.
Anne-Lise, bak ryggen hans, ba Marianne pent gi fra seg også sin halvpart. Hun truet til og med med å selge til ukjente. Med Maksims penger ble hytta hennes. Begrunnelsen: natur, skog, elv bra for barnets oppvekst. Nå bodde Anne-Lises foreldre og sønn på hytta gjennom sommeren. Veldig praktisk, for Maksim var ikke så glad i den viltre unggutten. Han hadde giftet seg med moren, ikke for å oppdra hennes sønn.
Den gamle familien hans ble fornærmet. Fikk pengene, solgte treroms og flyttet hver til sitt. Sønnen, med familien, til toroms Marianne i en liten studio. Hvordan de lever? Ikke hans sak.
****
Og så kom 60-årsdagen. En flokk velmenende gratulanter ønsket ham helse, lykke og kjærlighet. Han følte ingen begeistring. Egentlig. Med årene dreide alt seg om det velkjente misnøyet.
Han elsket sin unge kone, uten tvil. Men han klarte ikke henge etter. Underkue henne? Nei. Anne-Lise smilte og levde sitt eget liv. Ikke uansvarlig han merket det, og det irriterte.
Åh, kunne han bare fått puttet inn Mariennes sjel i Anne-Lise. Noen som kom med kamillete, la over ham et pledd ved lur, ruslet med ham i Frognerparken, hvisket sammen over kjøkkenbordet om kvelden… Men Anne-Lise tålte ikke lange samtaler. Og, ja, hun så ut til å kjede seg i sengen. Det gjorde ham nervøs.
Maksim kjente han angrer på at han skyndte seg å skille seg. Kloke menn gjør elskerinner til en fest, han gjorde henne til kone.
Anne-Lise, med sitt tempo, vil holde det gående i minst ti år til. Men om hun blir over førti, forblir hun for ham uoppnåelig ung. Et gap som bare vokser. Er han heldig, så slutter livet i et blaff. Om ikke?
De “ikke-jubileumsaktige” tankene hamret stumt i hodet og jagde puls. Han lette etter Anne-Lise med blikket hun danset, vakker som en opplyst stjerne. Lykkelig å våkne ved siden av, selvsagt.
Han benyttet øyeblikket, sneik seg ut av restauranten. Han tenkte han skulle puste ut, lufte sjelen sin. Men kollegaene kom etter. Med den rastløse uroen i brystet, kastet han seg inn i nærmeste drosje. Ba om å kjøre fort. Hvor, skulle han bestemme senere.
Han ville til et sted hvor bare han var viktig. Hvor han bare trengte å gå inn, og ble ventet hvor tiden med ham var verdsatt, og han kunne slappe av uten frykt for å framstå svak eller enda verre gammel.
Han ringte sønnen, nesten tryglende, ba om adressen til Marianne. Sønnen kom med velfortjent snurte ord, men ga seg litt: det var jo spørsmålet om liv og d… Han nevnte at i dag var tross alt jubileum. Sønnen myknet, sa at moren trolig ikke var alene. Ingen ny mann, bare en venn.
Mamma sa de gikk på skole sammen. Navnet hørtes morsomt ut … tror det var Bollevik.
Bollerud, korrigerte Maksim med et stikk av sjalusi. Ja, han var forelsket i henne den gangen. Mange likte henne så vakker, så frekk.
Hun skulle egentlig gifte seg med Bollerud, men Maksim vant henne. Lenge siden men såpass “i går” at han kjente det som en større virkelighet enn det nye livet med Anne-Lise.
Sønnen spurte:
Hvorfor vil du dit egentlig, pappa?
Maksim rykket ved ordet, og forstod at han savnet hele gjengen sine uforskammet mye. Han svarte ærlig:
Vet ikke, gutten min.
Sønnen oppga adressen. Sjåføren stoppet. Maksim gikk ut orket ikke snakke med Marianne foran vitner. Sjekket klokken nær ni, men hun var en typisk nattugle, som for ham liknet en morgenfugl.
Han ringte på.
Men det var ikke Marianne som svarte, men en sløv mannsstemme. Han sa Marianne var opptatt.
Hva med henne?! Er hun frisk? Maksim ble bekymret.
Stemmen krevde at han kalte seg.
Jeg er ektemannen hennes, forresten! Du er vel Bollerud, eller? ropte Maksim.
“Bollerud” korrigerte ham frekt ektemann, ja, men eks, så han hadde ikke rett til å forstyrre Marianne. Forklare at venninnen tok et bad, gadd han ikke.
Hva, gammel kjærlighet ruster ikke? spurte Maksim sarkastisk, klar til krangel med Bollerud. Men han svarte tørt:
Nei, den blir bare sølvfarget.
Døra forble stengtMaksim måtte le, kort og bittert, med et ekko av hån mot egen fortid. Han kjente lukten av badekulper og kamillete, som om han steg inn i sin egen fortid men det han hadde mistet, lå bak en dør det nå var en annen som voktet. Han ble stående i oppgangen, for første gang uten evne til å bestemme hvilken retning livet skulle ta: bakover var umulig, fremover var ikke lenger hans.
Lyset i vinduet flakket, og han kunne så vidt skimte Mariennes silhuett forbi gardinen, like rolig som alltid kanskje med hodet bøyd over et brev, kanskje over en fremmed hånd. Kanskje over sitt gamle hjerte.
Han tenkte på hytta, på Anne-Lise, på alt han hadde mistet og alt han hadde vunnet. Men vinninger var bare plasseringer i andre menneskers liv, gevinster uten en mottaker.
En stille bris suste gjennom oppgangen, og Maksim forstod at ingen ny start, ingen ung kvinne eller fest ville kunne slette det som var blitt hans egen lengsel: et forsøk på å vende hjem til noe som for lenge siden hadde opphørt.
Han snudde omsider, fisket etter en sukk i brystet og gikk sakte ut i natten, mellom byens gatelys. Bak seg, i leiligheten, begynte Marianne å le svakt med Bollerud en lyd av to mennesker som så på bilder og mintes fortiden med et snev av respekt for livet de levde nå.
Maksim smilte i sitt stille enkle, resignerte over at selve sorgen var den nye festen. Han visste bare én ting: om det finnes en slags lykke etterpå, så er det man får bare den man har mot til å bli.
Så han gikk hjemover, bort fra fortiden, ut i natten, mot sitt eget liv. Og for første gang på lenge, var stegene hans lette.
