Før jeg giftet meg med min ektemann, Lars, hadde jeg et ganske godt forhold til foreldrene hans. Det var ikke perfekt, men det var varmt nok. Fordi Lars bodde sammen med dem på den tiden, snakket jeg ofte med svigermoren og svigerfaren min når jeg var på besøk. Vi hadde noen små uenigheter, for eksempel om hva vi skulle se på TV, men jeg prøvde alltid å unngå større konflikter ved å holde med svigermoren min. Alt var i orden helt til bryllupet vårt.
Etter feiringen dro vi hjem til foreldrene hans. Der overøstet de meg med mat, og insisterte på at jeg skulle spise mer for å bli «sterkere». Først tok jeg det som spøk, men med tiden ble kommentarene mer påtrengende. En måned senere bemerket svigermoren min at jeg hadde lagt på meg, selv om jeg ikke hadde gått opp et eneste gram. Noen uker senere fant jeg ut at jeg var gravid, og jeg var så lykkelig! Jeg fortalte nyheten til Lars, men ba ham om å ikke si det til foreldrene sine jeg ville overraske dem senere. Omtrent på samme tid flyttet vi inn i vår nye leilighet.
Etter hvert som svangerskapet skred frem, begynte svigerfamilien min å besøke oss oftere. De uttrykte stadig mer bekymring for helsen min. Jeg begynte å mistenke at Lars hadde røpet hemmeligheten vår, men han forsikret meg om at de bare var glade i svigerdatteren sin, og at det ikke var noe spesielt. Likevel, da han til slutt fortalte dem det, endret livet mitt seg dramatisk.
Svigerfaren min begynte å presse meg til å spise enda mer mat, og mente at jeg burde slutte å jobbe for å unngå å bli utslitt. Svigermoren min kunne ikke holde hendene unna magen min, og kommenterte ustanselig at den vokste. De begynte å dukke opp hos oss flere ganger hver dag, og bombarderte meg med spørsmål om hvordan jeg hadde det. Sakte gikk det opp for meg at de så på meg som et skall, en rugekasse kun til for å bære deres barnebarn. Min egen person, med egne behov og ønsker, virket de helt uinteresserte i. Det sto klart for meg at de hadde forsøkt å fete meg opp helt siden første dag vi møttes.
Jeg åpnet meg for Lars om hvor vondt dette gjorde meg, men dessverre delte han ikke mitt syn. Han avfeide frykten min som overdrevet og tullete. Da jeg innså at ingen sto på min side, måtte jeg ta grep. Den kvelden pakket jeg sakene våre, ba Lars bytte lås for sikkerhets skyld, og bestilte billetter til en liten ferie. Neste morgen dro vi, i håp om at denne flukten skulle gi meg ro og klarhet noe jeg virkelig trengte.
