For syv år siden giftet jeg meg med en mann som knapt hadde noe å vise til. Familien min lo av meg og forstod ikke hvorfor jeg valgte ham. Jeg vet at mange jenter har klare forestillinger om hvordan en mann bør være, og legger ofte vekt på hans økonomi. Noen drømmer om en prins som ser ut som en modell på forsiden av et magasin. Mine egne kriterier var imidlertid andre. Jeg ville ha en som ikke drakk, for jeg vet at alkohol bare fører til trøbbel, og jeg ønsket ikke at barna skulle vokse opp med en konstant beruset far.
Jeg kreftet også at han skulle være flittig, ikke lat, og ærlig mot meg. Materielle goder var aldri viktig for meg. Jeg brydde meg ikke om han hadde bil eller leilighet. Jeg kommer ikke fra en millionærfamilie, så det ga ingen mening å jage noe jeg selv ikke hadde. Moren min oppdro meg og broren min alene, så luksus var ikke en del av vår hverdag. Jeg bodde sammen med Erik i ett år før vi giftet oss. Han hadde seks søsken, og jobbet som forsker ved Universitetet i Oslo.
Ja, han bodde i foreldrehuset sammen med moren og broren sin. På bryllupsdagen var kun nære slektninger og noen venner til stede. Etter seremonien flyttet vi sammen. Vi oppdaget raskt at personlighetene våre var forskjellige, og det tok seks måneder før vi fant en felles rytme. Første gang jeg så Erik gråte, var da vi fikk vårt første barn. Nå har vi flere barn, og Erik har en solid lønn, selv om han har byttet til en annen bransje. Vi leide en leilighet i Bergen i starten, men har nå kjøpt en enebolig i en forstad til Trondheim, og livet går bra.
Noen ganger er vi uenige, men vi snakker gjennom konfliktene og lærer å løse dem. Vi er fortsatt ingen millionærer, men det viktigste er at vi er friske og glade. I dag markerer vi den dagen for syv og et halvt år siden vi sa ja til hverandre. Årene har vist meg at jeg elsker Erik mer for hver dag som går, og jeg vil aldri slippe ham. Jeg blir lykkelig når han leker med barna, tar seg av meg og ringer for å høre om jeg er sulten. Alt dette føles så vakkert.
Et eksempel: En venninne av meg giftet seg med en rik mann, og i begynnelsen gikk alt bra, men så begynte han å bedra henne, var ulydig og krevde penger fra foreldrene hennes. Hun vurderer å skille seg, men vil ikke la barna bli hos ham. Jeg ser at hennes liv ikke er for meg, og jeg er glad for at jeg tok det riktige valget. Jeg ønsker alle kvinner at de får elske sine menn og føle seg elsket. Ikke la pengepungen bestemme verdien av kjærligheten.
Livsvisdommen er enkel: ekte lykke finnes ikke i kontoen, men i respekt, ærlighet og gjensidig omsorg.
