Hjertet til katten trommet tungt i brystet, tankene suste rundt som ulende vintervind, og sjelen hans var like urolig som Oslo-trafikken en fredag ettermiddag. Hva hadde skjedd, siden matmor bare leverte ham fra seg til fremmede? Hvorfor hadde hun forlatt ham?
Da Ingrid fikk en helt svart britisk korthår i innflytningsgave, sto hun noen minutter og glante som en nordlending på årets første solskinnsdag.
Den beskjedne ettromsleiligheten hun nettopp hadde klart å finansiere med blod, svette og lån i banken, var så vidt møblert. Det var nok annet som krevde oppmerksomheten hennes.
Og der en kattunge. Etter å ha summet seg, så hun inn i de gyldengule øynene til den lille klumpen, pustet tungt ut, gliste og spurte den som hadde stått for gaven:
Er det en han eller hun?
Han!
Da så. Han, du skal hete Ludvig, sa hun fast til kattungen.
Han åpnet den lille munnen og mumlet et føyelig «Mjau»…
*****
Det viste seg at britiske korthår er det rene velvære på fire poter. I tre år har Ingrid og Ludvig bodd under samme tak, og du verden Ludvig har større hjerte enn det lokale elghundetreffet på en grå tirsdag.
Han tar varmt imot Ingrid når hun kommer hjem fra jobb, varmer henne under dyna, ser «Skavlan» i sofaen, og tråkker rundt henne som et trofast vedheng mens hun vasker leiligheten.
Livet med en katt er som å leve i en pose smågodt det er alltid noe å glede seg over. Du vet at noen venter på deg hjemme, noen som forstår deg med et halvt ord, ler sammen med deg og jammen gråter med deg også om det trengs.
Alt skulle være fryd og gammen, men
I det siste hadde Ingrid begynt å merke murrende smerter i høyre side. Først trodde hun hun hadde vridd seg feil under «Yoga for nybegynnere», deretter skyldte hun på den feite pinnekjøttmiddagen forrige helg. Men da smertene ble verre, tuslet hun til fastlegen.
Etter mye trykking og dunking, fikk hun et diagnosebesøk hun helst skulle vært foruten. Ingrid gråt hele kvelden ned i en IKEA-pute. Ludvig, som skjønte at hun var nedfor, la seg tett inntil og dro i gang med et trøstende spinnerepertoar godt nok for en symfoniorkester.
Midt i Ludvigs spinnende trøst, sovnet Ingrid som en stein. Neste morgen hadde hun ett klart valg: Hun skulle ikke fortelle familie eller venner om sykdommen! Ingen glansede blikk eller velmente forsøk på hjelp hun ikke ville ha.
Og innerst inne hadde hun et håp om at legene skulle klare å fikse henne like lett som man lapper et hull i taket. Behandlingsforslag kom på bordet et to ukers kur skulle visst gjøre susen.
Ludvig måtte få nytt hjem. Ingrid visste at det kunne gå galt med helsa, så hun bestemte seg med klump i magen for å finne noen fine folk til Ludvig.
Hun la ut annonse på Finn.no med teksten: «Britisk korthår gis til gode hender.»
Da første telefon ringte, og vedkommende spurte hvorfor hun ville kvitte seg med den voksne pusen, sa hun underlig nok at hun var gravid og hadde fått katt-alleri underveis.
Tre dager senere, var Ludvig pakket i kattebag med alt sitt utstyr og levert til nye eiere. Ingrid sjekket inn på Rikshospitalet.
To dager etter ringte hun for å høre hvordan Ludvig hadde det. Med drøssevis av unnskyldninger måtte de innrømme at katten stakk av allerede første kveld, og de klarte ikke finne ham.
Første impuls var å stikke av fra sykehuset og leite opp Ludvig selv. Hun spurte til og med sykepleieren om hun kunne få gå men fikk streng beskjed om å holde seg i senga.
Romkameraten hennes, en gammel, tynn dame, spurte hvorfor Ingrid var så opprørt, og Ingrid rant over med tårer og ord.
Vent med fortvilelsen, jente, sa den eldre damen vennlig, i morgen kommer det en spesialist fra Oslo. Jeg har også fått en grim diagnose, men sønnen min, han er en kremmer fra Storo, har ordnet plass på en annen klinikk. Jeg sa nei, men han fikk det visst ordna likevel. Jeg kan høre med legen om hun kan ta en titt på deg også, kanskje det tross alt er håp, sa damen og klappet henne beroligende på skulderen.
****
Da Ludvig krøp ut av kattebagen hos de fremmede, skjønte han at han var på feil adresse. En ukjent strakk hånden ut for å kose…
Kattens nerver brast, han daska til hånden med en real kattepote og føyk inn i det mørkeste hjørnet.
Ro deg ned, Pål, la ham få litt tid, hørte Ludvig en myk kvinne si. Men det var ikke stemmen til matmor.
Hjertet dundret, tankene raste. Hvorfor hadde hun gjort dette mot ham?
De gyldne øynene sveipet rommet rundt, og han fanget et åpent vindu. Med energien til et Oslo-rådyr i rutetrafikken, spratt Ludvig ut!
Heldigvis var det bare annen etasje, og under vinduet lå en myk, velstelt plen, og derfra startet Ludvigs hjemreise…
*****
Spesialisten var en kvinne i begynnelsen av førtiårene, som presenterte seg som Marianne Paulsen. Hun gikk nøye gjennom behandlingsplanen, ba Ingrid legge seg på benken og vende seg på venstre side.
Hun undersøkte og spurte hvor det gjorde vondt, trykte og holdt på, og scannet undersøkelser en gang til.
Ingrid ventet ikke akkurat på mirakler. Hun gikk tilbake til rommet, der romvenninnen allerede lå og hvilte.
Hva sa de til deg, jenta mi? spurte hun.
Skal innom rommet mitt på nytt, sa de bare, svarte Ingrid.
Jeg har hatt mer uflaks. Diagnosen min ble bekreftet, sa damen dystert.
Å, jeg er så lei meg. Og takk for alt, sa Ingrid hun visste ikke hva man sier til noen som akkurat har fått dødsdommen.
En halv time senere kom Marianne Paulsen inn sammen med et helt knippe leger.
Hør her, Ingrid, jeg har gode nyheter! Sykdommen din kan behandles fullt ut. Nå får du den rette kuren, og om to uker er du i toppform, sa hun med et bredt smil.
Da legene hadde gått, sa romvenninnen:
Så fint! Jeg er glad jeg rakk å gjøre én god ting til før jeg tar farvel, vær lykkelig, jenta mi.
*****
Ludvig visste ikke noe om ledestjerner. Han fulgte bare kattens instinkt – hjem! Veien tilbake til leiligheten på St. Hanshaugen var som et kapittel fra eventyrboka om Peer Gynt, med like mange snodige hinder.
Fra byens trygge fang til byens barske bakgårder ble Ludvig villkatt på én dag.
Han unngikk bråkete gater, pilte av gårde under busker, suste over plener (i hodet sitt, i alle fall, spesielt når nabohunden ga jernet), og spurtet opp trær som om han elget seg vei til nordlyset.
I en liten og stille bakgård møtte han ansikt til ansikt med den lokale katteligaens boss.
Bossen kastet seg mot Ludvig med et kjempebrøl, men Ludvig aristokraten fra et pent hjem ble plutselig bakgårdens banditt. Det ble ingen lang duell; bossen rømte i buskene med et rifta øre og såret stolthet.
Det kunne ikke ende annet enn sånn. Bossen skulle bare vise hvem som var sjef, men Ludvig hadde en viktigere oppgave: Hjem.
Ludvig lærte seg å sove på greiner (pinlig nok, men sant), og spiste fra søppelkassene. Han knabba mat fra bakgårdskatter som fikk mat fra de snille naboene.
En dag ble han jaget av en flokk bikkjer og endte i et spinkelt tre hvor hundene hoppet og bjeffet under. Naboer samlet seg, jaget bikkjene vekk, og en dame lokket Ludvig ned med et stykke Prima-skinke.
Sulten og skjelven lot Ludvig seg klappe og løftes. Men etter litt hvile og mat, husket Ludvig hvor han skulle! Han smatt ut gjennom døråpningen som tilfeldigvis stod åpen og fortsatte hjemreisen…
*****
Da Ingrid ble skrevet ut, tok hun trikken hjem med ordene fra sykehusdamen i hodet «Vær lykkelig, jente!» Hun var vill av glede over at hun var frisk og kurert, ja, nesten klar for sommertur til Sørlandet.
Men hjertet verket etter Ludvig. Hun klarte ikke tanken på å komme hjem til en tom leilighet, uten Ludvig som ventet.
Før hun tok av seg skoene i gangen, ringte hun de som hadde overtatt Ludvig og ba om eksakt adresse. Hun fikk vite hvordan han hadde stukket av og bestemte seg for å følge i Ludvigs spor.
«Det er helt umulig», sa folk. «Det er to uker siden, en innekatt klarer ikke seg ute!» Men Ingrid ville ikke høre på det.
Hun gikk til fots, kikket inn i hver bakgård, sjekket parker og garasjeanlegg. Prøvde å tenke som en katt uten gatevett, ropte på Ludvig inn i kjellervinduer.
Idet hun nærmet seg hjemmet, forsto hun at Ludvigs spor var borte. Hvordan skulle han, en klønete britisk korthår, klare veien hit? Hun tok turen på to timer og syntes det var langt selv for et menneske.
På egen bakke sto hun og snufset med tårer i øynene, trist og sliten. Bak tåkesløret så hun plutselig en svart katt som sakte nærmet seg på fortauet.
«En svart katt,» tenkte hun. Men så stirret hun. Hun stivnet, og ropte «Ludvig!» idet hun så det var ham.
Katten kom ikke løpende han hadde ikke krefter igjen. Isteden satte han seg, smilte med hele kroppen, og hvisket hest og tilfreds: «Kom hjem!»Ingrid sank ned på kne, og den svarte katten slentret bort til henne med vaklende skritt. Hun løftet ham forsiktig opp i armene, kjente den nervøse, men lykkelige kroppen hans mot brystet. Tårene rant, men smilet kunne ikke skjules Ludvig var hjemme.
Hun mumlet mykt inn i den fløyelsmyke pelsen: «Vi klarte det, lille venn. Ingen mer farvel, nå skal vi bare leve.»
Ludvig svarte med et rungende spinn, høyere enn noensinne. Akkurat der, i det smale lyset fra juni-ettermiddagen, med hjertet fullt og katten trygt i fanget, visste Ingrid at livet kunne være brutalt men også magisk. Hun reiste seg, lukket døren, og for første gang på lenge, gledet hun seg til morgendagen.
