Det er nå mange år siden jeg møtte min mann på universitetet i Oslo. Vi var begge atten år, ferske studenter, og det tok ikke lang tid før jeg la merke til ham. Navnet hans var Eirik, og det som satte ham i en særstilling, var ikke bare styrken og kløktigheten hans, men især hans godhet. Vi var først venner, men ganske snart forsto jeg at jeg følte langt mer for Eirik enn vennskap. Etter noen måneder utviklet vennskapet seg til kjærlighet. Jeg tenker ofte tilbake på den tiden; årene som student var virkelig de beste i mitt liv.
Eirik fridde til meg året etter, og vi giftet oss. Vi hadde ikke råd til noe stort bryllup vi feiret sammen med nærmeste familie i en enkel leilighet, men kjærligheten var ubestridt. Det var nok for oss.
Andre året på universitetet begynte Eirik å jobbe. Vi bodde på studenthjem på Sogn, og det virket lenge som en fjern drøm å eie vår egen leilighet i Oslo. Men drømmen skulle en dag gå i oppfyllelse. Da min mormor gikk bort, arvet jeg en liten sum penger. Samtidig hadde Eirik spart litt fra jobben. Da hadde vi akkurat nok til å få oss en liten toroms på Torshov, med nok plass til at vi en dag kunne utvide familien.
Vi levde sammen i ti år uten å få barn. For noen år siden fikk Eirik problemer på jobben. Firmaet han jobbet i, kom i økonomisk uføre, og sjefen, som Eirik var regnskapssjef for, la all skyld for dårlige regnskap og svart arbeid over på ham. Til tross for at han bare hadde fulgt sjefens instrukser, ble han i retten ansett som den skyldige, og Eirik ble dømt til fire års fengsel. Vi kjempet lenge, lette etter advokater, men kom ingen vei. Dokumentene var ført slik at Eirik fikk skylden, selv om han handlet på ordre. Det var en tung tid. Jeg trøstet ham så godt jeg kunne, men et år senere opplevde jeg selv at jeg trengte støtte.
En dag kom svigermoren min, Liv, hjem til meg med harde ord. Hun bebreidet meg for det som hadde hendt Eirik og fortalte at jeg ikke lenger kunne bo i leiligheten vår. Hun hevdet at Eirik alene hadde betalt for leiligheten med sine penger, og at jeg ikke hadde noen rett til å bli boende. Jeg var målløs over slik hardhet fra svigermor.
Det kom fram at Eirik før rettssaken hadde gitt moren sin fullmakt. Med denne hadde hun hentet ut en kontoutskrift som viste at alle innbetalingene til boliglånet var gjort fra Eiriks konto. Svigermor mente at disse dokumentene var tilstrekkelig for retten til å konkludere med at jeg ikke hadde bidratt økonomisk til kjøpet av leiligheten. Jeg kjente meg rådvill og forvirret, og visste ikke min arme råd.
