Du og din Marte har virkelig blitt så høy på pæra! Folk har rett penger forandrer mennesker til det verre! Jeg skjønte ærlig talt ikke hva de snakket om, eller hva jeg hadde gjort for å såre noen.
En gang hadde jeg et fint ekteskap. Mannen min og to barn. Men en dag smuldret det hele opp. Min kjære var på vei hjem fra jobb og havnet i en bilulykke. Jeg trodde lenge jeg ikke skulle overleve det tapet, men mamma sa jeg måtte kjempe videre for barnas skyld. Så jeg reiste meg, tok meg sammen og begynte å jobbe hardt, og da ungene ble voksne, dro jeg utenlands for å tjene penger. Måtte få dem på rett kjøl, for jeg fikk ingen hjelp fra noen.
Så plutselig fant jeg meg selv først i Polen, deretter i England. Jeg jobbet i alle slags jobber før jeg tjente nok til å klare meg ordentlig. Jeg sendte barna mine penger hver måned, kjøpte etter hvert en leilighet til hver av dem, og pusset opp hjemme. Jeg var stolt av det jeg klarte. Jeg tenkte snart å flytte hjem til Norge for godt, men for ett år siden ble alt snudd på hodet jeg traff en mann. Han er norsk, men har bodd i England i 20 år. Vi begynte å treffes, og jeg følte at det kunne bli noe mer.
Men det er alltid noe som holder meg tilbake. Arne ville ikke flytte hjem til Norge, men jeg savnet hjemlandet. Nå for noen dager siden kom jeg endelig tilbake. Først møtte jeg barna mine, så foreldrene mine. Svigerforeldrene mine fikk jeg bare aldri besøkt, tiden strakk ikke til. Alt hopet seg opp. Så kom min venninne, som jobber på nærbutikken, på besøk og sa til meg:
Svigermor er skikkelig sur på deg!
Hvor har du hørt det?
Hun snakket om det med en annen dame. Hun sier du er blitt så overlegen, og at pengene har ødelagt deg. Dessuten gir du aldri dem noe økonomisk hjelp.
Det stakk virkelig! Jeg hadde oppdratt to barn alene, gitt alt jeg kunne for dem. Jeg kunne ikke gi penger til svigerforeldrene også måtte jo ha litt til meg selv, skjønner du?
Etter det hadde jeg egentlig ikke lyst å gå til dem. Men jeg tvang meg selv, handlet mat og kom på besøk. Alt virket normalt først, men samtalen jeg hadde hørt surrer rundt i hodet mitt. Til slutt sa jeg:
Dere må forstå at det ikke har vært lett for meg alle disse årene. Alt jeg gjorde, var for barna og jeg hadde ingen å lene meg på.
Vi har også sittet uten støtte. Andre har barn som hjelper, men vi har ingen. Vi er også ensomme! Du burde flyttet hjem og hjulpet oss.
Svigermor sa det med streng stemme, og jeg rødmet. Jeg torde ikke engang fortelle at jeg hadde kjæreste i England. Dro derfra trist og tom. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Er det virkelig mitt ansvar å passe på foreldrene til min avdøde mann? Jeg orker nesten ikke mer!
