Før høytider ble det alltid travelt og litt kaotisk i huset. Som oftest var det et hyggelig mas: etterlengtede gjester kom, slektninger samlet seg. Hele selskapet feiret høytiden på en glad og bekymringsløs måte. Jeg husker ennå historien til en kvinne som virkelig ønsket å feire jubileet sitt med familien.
“Jeg hadde forberedt meg til jubileumet mitt i over en uke. For bare et par dager siden fylte jeg seksti år. Jeg gledet meg sånn til å ha alle de nærmeste rundt meg at jeg brukte mye tid og krefter på å gjøre klart til festen. For pandemien satte stopp for restaurantbesøk, bestemte jeg meg for å lage til en hyggelig fest hjemme.
Jeg bor sammen med datteren min, Ingrid, som nå er 31 år gammel. Hun er fortsatt ugift. Sønnen min er gift og har selv en datter. Han fylte nylig førti. Jeg ønsket så inderlig å feire denne dagen med barna mine og barnebarnet. Jeg gikk til butikken, planla menyen nøye. Jeg laget mange retter: ulike forretter, tre salater, kålruletter, kjøttretter og kake. Jeg inviterte alle til lørdag, slik at det skulle passe for dem uten at noen hadde lagt andre planer.
Men… den lørdagen ventet jeg forgjeves. Ikke én kom. Sønnen svarte ikke på telefonen. Jeg kunne ikke fatte hva som hadde skjedd. Hele dagen føltes ødelagt, og tårene presset på der jeg satt alene ved det dekkede bordet, mat som ingen satte seg ned for å spise. Hvordan kunne barna mine gjøre dette mot sin egen mor? Ingrid prøvde å trøste meg. Jeg klarte ikke falle til ro, og gikk søndag formiddag for å oppsøke sønnen min og finne ut hvorfor de ikke hadde kommet.”
“Jeg oppdro to barn alene. Min mann dro til sjøs for å arbeide og kom aldri tilbake. Med hjelp fra foreldrene mine kjøpte jeg en treroms leilighet hvor vi bodde sammen. Da sønnen min fylte 30 giftet han seg. Selvfølgelig fikk de bo på ett rom, Ingrid på det andre, og jeg beholdt det siste rommet selv. Det var ikke alltid enkelt, men jeg ville hjelpe den unge familien på best mulig vis.
Slik bodde vi sammen i åtte år. Sønnen fikk en datter, og jeg bar henne ofte på armen fra hun var nyfødt. Etterhvert døde svigermoren min. Hun hadde ingen kontakt med meg og ville ikke vite av barnebarna. Likevel arvet jeg et ettroms hvor hennes navn sto. Leiligheten trengte store oppgraderinger. Da oppussingen var ferdig bestemte jeg meg for å gi leiligheten til sønnen og hans familie. Siden da traff vi hverandre sjeldnere, men holdt likevel sammen på familiehøytidene.
Men så, på jubileet mitt dukket ikke sønnen opp. Det hadde aldri skjedd før! Allerede klokken ti søndag morgen sto jeg på dørmatten deres. Hele veien dit var jeg urolig for at noe alvorlig kunne ha skjedd. Jeg hadde med mye god mat fra gårsdagens festbord. Svigerdatteren åpnet døren, tydelig trøtt og ikke særlig vennlig, og spurte misfornøyd hvorfor jeg var der så tidlig.”
“Det viste seg at sønnen min fortsatt sov. Da han våknet tilbød han meg kaffe. Jeg spurte hvorfor de ikke hadde kommet på jubileet, jeg hadde jo invitert dem en hel uke i forveien. Jeg lurte også på hvorfor han ikke svarte på noen av telefonene mine. Han svarte ingenting, men svigerdatteren la ikke skjul på følelsene sine. Hun forklarte, med streng stemme, at de var misfornøyde over å ha fått bare en ettroms, og mente at jeg, som bor i tre rom, var urettferdig. De følte seg så trangbodde at de ikke kunne få et barn til. Sånn er altså takknemlighet. Man ofrer alt for barna, gir dem husly, men det er visst aldri nok.
Dessverre har jeg lært at man bør tenke mer på seg selv enn hele tiden på familien. Da slipper man å føle på den enkle, men tunge skuffelsen over manglende takknemlighet.
