På nyttårsaften kommer naboen inn:
Kan jeg være hos dere en liten stund?
Lønna ble ikke utbetalt.
Det er tomt hjemme, ingenting å servere til barna til te.
Jeg sitter alene med guttene, de vil jo oppleve litt fest…
Sigrid står ved komfyren og studerer and med appelsin som nettopp er tatt ut av ovnen.
Duften fyller hele kjøkkenet så man får lyst til å lukke øynene og bare puste inn.
Hun har drevet med andebryst siden tidlig morgen: Overøst den med saft, fulgt med på temperaturen, ikke gått et skritt fra ovnen.
Resultatet er perfekt.
Håvard, kom og se!
roper hun til mannen.
Håvard kommer ut fra stua, plystrer og nikker anerkjennende:
Sigrid, dette ser ut som på restaurant!
Selvsagt, sier hun og smiler.
Nå skal jeg legge det på fatet og pynte, så blir det helt nydelig.
Hun legger anda forsiktig over på et stort keramikkfat, fordeler appelsinskiver rundt og pynter med kvister av rosmarin.
Alt ser ut som fra forsiden av et matmagasin.
Bordet står dekket: Tre salater en klassisk Waldorf, sildesalat og gresk, skiver med røkelaks og dill, ulike oster og spekemat, frukt druer og kiwi i en bolle.
En egen brett har hjemmelagde karbonader og poteter.
Har vi åpnet festlokale nå?
fleiper Håvard.
Nei, svarer Sigrid rolig.
Jeg vil bare feire nyttår ordentlig.
Vi har jobbet hardt hele året, nå kan vi unne oss det.
Mannen legger armen rundt henne:
Det er jeg enig i.
Det er lenge siden vi har feiret sånn.
Tidligere år har de alltid spart på alt de pusset opp i mange år.
Nå er oppussingen ferdig, økonomien stabil, og endelig kan de tillate seg litt fest.
Sigrid setter frem bestikk, tar ut krystallglass som vanligvis står ubrukt i skapet.
Alt skal være pent og skikkelig festlig.
Klokka ti er bordet klart.
De har skiftet, satt seg overfor hverandre.
Håvard skjenker drikke.
Skål oss!
Skål oss!
De klinker glass, Sigrid smaker salaten fantastisk.
Håvard forsyner seg med and og ruller med øynene:
For en smak!
Sigrid, du er virkelig en mester.
Hun smiler fornøyd.
Dette bordet, den lune kvelden, roen, og det å slippe å stresse alt føles som ekte lykke.
Klokka elleve ringer det på døra.
De ser på hverandre.
Hvem kan komme så sent?
Håvard åpner.
På dørstokken står naboen Ingeborg med to sønner.
Hun ser fortumlet ut, øynene røde.
Unnskyld, Håvard, at jeg kommer sånn, begynner hun nølende.
Kan vi få være hos dere litt?
Det er virkelig vanskelig.
Hva har skjedd?
spør han bekymret.
Alt på én gang hulker Ingeborg.
Fikk ikke lønn.
Jobbet uten kontrakt så ble jeg vraket nå før nyttår.
Hjemme er det tomt, ikke en eneste kjeks til teen.
Venner skulle komme men kom ikke.
Guttene vil jo ha litt nyttårsfeiring…
Guttene står bak, tynne i slitte gensere, og sier ingenting.
Håvard nøler.
Å kaste ut en nabo med barna på nyttårsaften det føles ikke riktig.
Kom inn, sier han.
Jeg skal hente Sigrid.
Sigrid kommer fra kjøkkenet og ser umiddelbart at deres rolige kveld er over.
Hei, Ingeborg guttane.
Sigrid, beklager at vi forstyrrer, sier naboen og tørker øynene.
Vi har virkelig ingen steder å gå.
Bare tjue minutters besøk?
Sigrid kikker mot barna.
De sier ingenting, men blikkene deres er festet mot kjøkkenet hvor luktene kommer fra.
Sett dere ved bordet, sier hun tungt.
Gjester setter seg og alt tar av.
Mamma, se her!
utbryter den eldste.
Så mye mat!
Kan jeg få laksen?
spør den yngste.
Vær så god, sier Sigrid tørt.
Guttene kaster seg over maten.
Den eldste griper en andelår med hendene:
Tante Sigrid, er det greit?
Og før hun rekker å svare, tar det første bit.
Den yngste trøkker i seg skiver med laks og smør.
Nydelig!
utbryter han.
Mamma, får jeg mer?
Ingeborg stopper ikke barna, men begynner selv å legge mer mat på tallerken til dem:
Spis, gutter, spis.
Vi har kun spist makaroni hjemme, vi må ha ordentlig mat.
Tenåringene spiser fort og grådig.
Den eldste forsyner seg med halvparten av Waldorf, den yngste tømmer all laks.
Så er det tid for spekemat, ost, skinke.
Etter noen minutter er pålegget borte.
Sigrid ser på det hele som om hun drømmer.
Håvard prøver å lette stemningen:
Dere har virkelig god appetitt!
Men ingen hører.
Nå er anda på tur.
Store biter forsvinner én etter én.
Finnes det brød?
spør den eldste.
Sigrid henter brød uten et ord.
Guttene lager straks smørbrød.
Ingeborg nøler ikke hun heller salat, and, karbonader, alt tar hun.
Unnskyld at det blir sånn, mumler hun med full munn.
Men barn er jo sultne.
Etter tjue minutter er det lite igjen av bordet som var så festlig.
Salatene borte, anda delt opp, laks, oster, spekemat og frukt alt er fortært av uventede gjester.
Sigrid sitter helt stille, ansiktet tomt.
To dager har hun brukt på kjøkkenet, lagt mye penger, tid og sjel i dette, håpet på en stille feiring med Håvard.
Det ble noe helt annet.
Når klokken er kvart på midnatt, reiser Ingeborg seg:
Nå må vi gå!
Tusen takk for hjelpen!
Dere reddet oss virkelig!
Guttene reiser seg også.
Den yngste tar med seg et bakverk og spør:
Kan jeg ta denne med?
Bare ta, svarer Sigrid slitent uten å se ham.
Gjester gir noen raske nyttårsønsker og går.
Døra lukkes.
Sigrid og Håvard står på kjøkkenet og ser på det som for en halvtime siden var et festbord.
På tallerkenene er det bare smuler, salatskåler tomme, all frukt borte.
Kun noen få mandariner er igjen.
Så du det?
spør Sigrid stille.
Jeg så det, svarer Håvard, like lavt.
De spiste alt på tretti minutter.
Alt jeg laget på to dager.
Sigrid
De takket ikke engang ordentlig.
Bare tok, åt og ba om mer.
Håvard klemmer henne.
Sigrid gråter ikke hun ser bare ut over de tomme fatene, som om hun prøver å forstå hva som har skjedd.
Under klokkens timeslag klinker de glassene.
Men stemningen er borte, og festen er ødelagt.
Neste dag rydder Sigrid kjøkkenet: vasker opp, og samler sammen det lille som er igjen.
Eller det man kan kalle rester.
Vet du, Håvard, sier Sigrid, jeg skjønner at folk kan ha det vanskelig.
Skjønner at hun ikke fikk lønn.
Men hvorfor stoppet hun ikke barna?
Hvorfor sa hun ikke: «Nå er det nok, gutter, dette er ikke vårt»?
Jeg vet ikke, sier Håvard og trekker på skuldrene.
Kanskje de var virkelig sultne.
Sult er én ting, sier Sigrid rolig.
Grådighet er noe annet.
De spiste ikke de slukte, som om de aldri får mat igjen.
Håvard tier, og Sigrid fortsetter:
Og Ingeborg hun sukker, later som hun er ulykkelig, men dytter tallerkner mot barna: «Spis, gutter.» Tenkte hun på oss?
Hva vi skal spise?
På kvelden første januar møter Sigrid Ingeborg i oppgangen.
Hun smiler og sier energisk:
Sigrid, hei!
Godt nyttår igjen!
Takk for i går!
Sigrid ser på det fornøyde ansiktet og kjenner noe brister.
Hei, sier hun kort og går forbi.
Ingeborg stirrer forundret etter henne.
Sigrid kaster søppel og går inn.
Traff du Ingeborg?
spør Håvard.
Ja.
Og?
Jeg er ferdig med henne.
Hun kan finne andre «sponsorer».
En uke går.
Sigrid møter naboen flere ganger i heisen og oppgangen.
Hun snur seg bort, later som hun ikke ser henne.
Ingeborg prøver å få kontakt får ingen respons.
Sigrid, skal du fortsette å være sur?
spør Håvard en dag.
Jeg er ikke sur, sier hun rolig.
Jeg har bare lært at medlidenhet er dårlig rådgiver.
Vi syntes synd på dem og slapp dem inn.
Resultatet var et raidet bord og ødelagt høytid.
Men de har det jo vanskelig
Håvard, sier Sigrid alvorlig, vanskeligheter gir ikke rett til å miste samvittigheten.
Det går an å be om litt te, litt mat.
De spiste alt.
Og ikke engang beklaget seg ordentlig.
Mannen sukker tungt det er ingen vits å diskutere.
En måned går.
Forholdet til naboen bedrer seg ikke.
Sigrid hilser kort og uten smil, av og til ikke i det hele tatt.
Ingeborg klager til andre at Sigrid har blitt «høy på seg selv», men hun bryr seg ikke om det.
Denne nyttårsaften kommer hun aldri til å glemme.
Et tomt bord, fornøyde ansikter fra uinviterte gjester og sin egen følelse av tomhet.
Hun har bestemt seg: Aldri mer slippe inn folk som forveksler gjestfrihet med grådighet.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
