Besta, Anne! ropte Marius. Hvem ga deg lov til å holde en ulv i bygda?
Anne Stenersen gråt stille da hun så gjerdet ligge i ruiner. Hun hadde lappet det flere ganger med plankebiter og råtne stolper, håpet det skulle holde til hun fikk spart opp nok kroner av den lille pensjonen sin. Men skjebnen ville annerledes nå lå hele gjerdet nede.
I ti år hadde Anne stått alene med gården, helt siden hennes kjære mann, Per Andresen, gikk bort. Han hadde virkelig hendene med gull. Mens han levde, trengte Anne aldri bekymre seg for noe; Per fikset og bygde alt, han var snekker og altmuligmann i bygda. Alle satte pris på ham, for han var hjelpsom og arbeidssom. I førti år hadde de delt et godt liv sammen, bare én eneste dag fra å nå jubileet. Det veldrevne huset, den frodige kjøkkenhagen, velstelte dyr alt var resultat av arbeid og kjærlighet.
De hadde én sønn, Eirik, stoltheten og gleden deres. Fra han var liten, hjalp han til uten å måtte presses. Da Anne kom sliten hjem fra fjøset, var veden allerede båret inn, vann hentet og ovnen fyrt opp.
Når Per kom hjem fra jobb, vasket han seg og satte seg på trappa med kaffen mens Anne laget middag. Hver kveld satt de sammen og spiste, delte dagens små og store hendelser. Det var et lykkelig hjem.
Tiden gikk, og minnene ble alt som var igjen. Eirik vokste opp, flyttet til Oslo for å studere, giftet seg med byjenta Ingrid. De slo seg ned i hovedstaden. Først besøkte de Anne og Per i ferier, men etter hvert insisterte Ingrid på utenlandsferier, og slik ble det hver sommer. Per Andresen ble irritert, skjønte ikke sønnens valg.
Hva er det Eirik kan være så sliten av? Det er vel hun Ingrid som har snudd hodet hans. Hva skal han ut og reise for?
Faren ble skuffet, mora sørget. Men det var lite de kunne gjøre bare leve og håpe på et brev eller en telefon. Så ble Per sjuk. Matlysten forsvant, han ble svak rett foran øynene hennes. Legene ga medisiner, men til slutt sa de hun skulle få ham hjem for hans siste tid. Da våren kom og trostene sang, sovnet Per inn.
Eirik kom til begravelsen, gråt, angret på at han ikke hadde sett faren mer. Han ble hos mor noen dager, men dro tilbake til Oslo. De siste ti årene skrev han bare tre brev til henne. Anne ble alene. Hun solgte kua og sauene til naboen.
Hvorfor skulle hun ha dyr nå? Den gamle kua sto lenge ved porten og lyttet til Anne som gråt. Hun låste seg inne på soverommet, holdt seg for ørene og lot tårene rulle.
Uten manns hender raknet gården. Taket lekket, gulvplanker knakk, kjelleren ble fylt med vann. Anne prøvde å klare seg hun la unna litt fra pensjonen til snekkere, gjorde litt selv. Hun hadde vokst opp på bygda og kunne det meste.
Så levde hun knapt nok fra måned til måned, da ulykken rammet igjen. Synet sviktet plutselig, selv om hun alltid hadde hatt gode øyne. Hun gikk til butikken, men slet med å se prisene. Etter noen måneder så hun nesten ikke butikkskiltet.
Sykepleieren kom og insisterte på undersøkelser på sykehuset:
Anne Stenersen, vil du bli blind? De kan operere deg, så får du synet tilbake!
Men Anne var redd for kirurgi og nektet å dra. Etter et år mistet hun nesten synet helt. Hun brydde seg egentlig ikke:
Hva skal jeg bruke lyset til? Jeg ser ikke på TV, bare hører på radioen. Så lenge stemmen leser nyhetene, forstår jeg det meste. Og i huset finner jeg frem på gammel vane.
Men av og til uroet hun seg. Folk i bygda var ikke like tillitsfulle lenger. Det kom fremmede som brøt seg inn i tomme hus, tok med seg alt de fant. Anne var bekymret hun manglet en god hund, en som kunne skremme bort uønskede gjester med sitt bjeff.
Hun spurte jegeren Simen:
Vet du om vaktmesteren har noen valper? Jeg skulle hatt én, bare en liten en. Resten skal jeg klare selv
Simen, bygdas jeger, gløttet nysgjerrig på henne:
Anne, hva skal du med jakthund? De skal jo ut i skogen. Jeg kan ordne en ordentlig schæfer fra byen.
Schæfer er sikkert dyr
Ikke dyrere enn livet selv, Anne.
Ja vel, da får du gjøre det.
Anne talte gjennom sine oppsparte kroner og tenkte det fikk holde til en bra hund. Men Simen var ikke til å stole på, utsatte alltid saken, og Anne skjelte på ham for tomme ord. Men innerst inne hadde hun medlidenhet. Han levde sørgelig ingen familie, ingen barn. Alkohol var hans trofaste følgesvenn.
Simen, like gammel som Eirik, hadde aldri dratt fra bygda. Han trivdes ikke i Oslo. Jakten var livet hans, og han kunne forsvinne i skogen i flere dager.
Når jaktsesongen var over, tok han småjobber for ukepenger gravde i hager, skrudde, reparerte utstyr. Drosjene gikk til drikke, og etter fyllekuler dro han ut i skogen opphovnet, syk og flau. Etter noen dager kom han tilbake med sopp, bær, fisk, kongler. Solgte for småpenger, men drakk bort alt. Den fylla var Anne til hjelp hun betalte ham for gårdsarbeidet. Og nå, med gjerdet ned, måtte hun igjen ringe Simen.
Vel, hund får vente, sukket Anne Stenersen. Nå må jeg betale Simen for gjerdet, og pengene er få.
Simen kom, og han hadde ikke bare verktøy i sekken noe der inne rørte seg. Han smilte og ropte på Anne.
Se hvem jeg har med meg! Han åpnet sekken.
Anne kjente på den lille, lodne hodet.
Simen, har du virkelig tatt med valp til meg? sa hun overrasket.
Den beste av de beste, en ordentlig schæfer.
Valpen pep og spratt ut av sekken. Anne ble nervøs:
Jeg har ikke penger nok! Bare til gjerdet!
Jeg kan da ikke ta den med tilbake, Anne! svarte Simen. Skjønner du hvor mange tusen jeg betalte for denne hunden?
Hva skulle hun gjøre? Hun løp til butikken, fikk fem flasker brennevin på krita, og butikksjefen skrev henne opp i boka.
Til kvelden var Simen ferdig med gjerdet. Anne serverte middag og et glass til, og den glade drankeren satt lenge og diskuterte han pekte på valpen som krøllet seg sammen foran ovnen.
Han må mates to ganger om dagen. Og kjøp et sterkt kjetting den blir robust, jeg lover. Jeg kan litt om hunder
Så, med ett, ble Tassen en del av huset. Anne ble ordentlig glad i valpen, og den var helt hengiven. Hver gang Anne kom ut, spratt Tassen opp og ville slikke henne i ansiktet. Men én ting gnagde henne hunden vokste seg diger som en kalv, men lærte aldri å bjeffe. Det gjorde henne frustrert.
Du Simen! For en luring! Du solgte meg en tøffelhund!
Men hva kunne hun gjøre hun klarte ikke jage ut et så snilt dyr. Den hadde ikke behov for bjeff. Nabohundene turte ikke bjeffe mot Tassen, som på tre måneder var like stor som Anne i hoften.
En dag kom jegeren Mathias til bygda for å kjøpe mat, salt og fyrstikker. Det nærmet seg vinterens jaktsesong, da mennene levde i skogen lenge om gangen. Da han passerte huset til Anne Stenersen, stanset han brått og fikk øye på Tassen.
Besta, Anne! ropte Mathias. Hvem har gitt deg lov til å holde ulv i bygda?
Anne holdt hendene mot brystet, vettskremt.
Oi, så dum jeg har vært! Den Simen har lurt meg grundig han sa det var en schæfer!
Mathias sa alvorlig:
Du må slippe den ut i skogen, besta. Ellers kan det gå galt.
Anne gråt da hun sendte bort Tassen. Hun var glad i den; snill og rolig, selv om den var en ulv. Men det siste hadde den blitt urolig, strammet kjettingen, ville ut. Folk var nervøse; hun hadde ikke noe valg.
Mathias tok ulven og slapp den ut i skogen. Tassen logret, så forsvant den inn mellom trærne. Ingen så den igjen.
Anne savnet sin firbente venn og forbannet Simen, men han angret selv. Han hadde bare gode hensikter. En gang i skogen fant han spor etter bjørn. Plutselig hørte han piping, ikke fra bjørn. Bak noen busker fant han en hule; der lå en død ulvetispe og flere små valper, drept av bjørnen. Bare én liten ulv hadde overlevd.
Simen syntes synd på den. Han tok den med seg, tenkte Anne kunne ta seg av den til den ble stor nok til å stikke til skogs. Da fant han en ordentlig hund til henne. Men Mathias satte stopp for det.
Simen snek rundt huset flere dager, tørde ikke gå inn. Vinteren herjet. Anne fyrte opp for å holde varmen.
Så banket det plutselig på døra. Anne ruslet bort og åpnet. Utenfor sto en mann.
God kveld, besta. Kan jeg få sove her i natt? Jeg er på vei til nabobygda, men har gått meg vill.
Hva heter du, kjære? Jeg ser dårlig.
Børre.
Anne nølte.
Det er da ingen Børre i bygda vår
Jeg flyttet hit i høst, Anne. Kjøpte et hus. Skulle sjekke det ut, men bilen satt fast, og nå måtte jeg gå.
Så, du kjøpte huset til avdøde Danielsen?
Han nikket.
Ja, det stemmer.
Anne inviterte mannen inn, satte over kaffen. Hun merket ikke hvor ivrig han speidet på skjenken, stedet der bygdefolk pleide å gjemme sparepenger og smykker.
Mens hun stelte i grytene, begynte mannen å lete i skjenken. Anne hørte luken gå.
Hva gjør du der, Børre?
Å! Myndighetene skal jo ha inn gamle penger. Jeg hjelper deg å kvitte deg med dem.
Anne ristet på hodet.
Løgn! Ingen pengebytte har vært. Hvem er du egentlig?!
Mannen trakk frem en kniv og presset den mot haka hennes.
Ti stille, besta. Få frem pengene, smykkene, maten!
Redselen tok over. Hun hadde en forbryter foran seg, på rømmen nå var livet hennes i fare
Men plutselig fløy døra opp. En diger ulv kastet seg mot tyven. Han hylte et tjukt skjerf berget ham fra bittet. Han fikk tak i kniven og stakk ulven i skulderen. Tassen hoppet til side, og mannen benyttet sjansen til å rømme.
Samtidig ankom Simen, klar til å si unnskyld. Utenfor så han en kar med kniv, bannende og flyktende. Simen løp inn til Anne, der Tassen lå blodig på gulvet. Simen skjønte alt, og sprang til politibetjenten.
Tyven ble pågrepet og fikk sin straff.
Tassen ble bygdas helt. Folk kom med mat, hilste. Nå fikk ulven gå løs den var fri, men kom alltid tilbake til Anne, særlig når Simen kom hjem fra jakt.
En dag stoppet en stor, svart SUV ved huset. På tunet sto en og hogg ved det var Eirik. Da han så gamle kjente, åpnet han armene og klemte dem.
Om kvelden satt alle rundt bordet, og Anne strålte av glede. Eirik fikk henne til å love å ta turen til byen for operasjon, skulle få synet tilbake.
Da får jeg gjøre det, sukket Anne. Til sommeren kommer barnebarnet, og jeg vil jo se ham. Simen, kan du passe huset og Tassen?
Simen nikket. Tassen la seg fornøyd foran ovnen, hjemme i varmen og hos vennene sine.
Du, husk å følge med på siden min for flere fine historier. Skriv gjerne noen tanker i kommentarfeltet, og klikk på hjertet hvis du likte dette.
