Vet du, jeg må fortelle deg om Ingrid, hun er 35 år gammel og har alltid vært veldig stille og tilbakeholden. Hun har aldri vært kjæreste med noen, selv om hun har hatt fast jobb som regnskapsfører på det samme kontoret hun fikk etter hun var ferdig på handelsskolen.
Ingrid brydde seg egentlig aldri så mye om utseendet sitt, gikk helst med litt for store klær, var litt rund, og hadde alltid det triste blikket, som om hun bar på noe tungt. Moren hennes, Liv, fikk henne da hun var 18 ingen vet helt hvem faren var, for Ingrid har aldri sett ham. Hun vokste opp hos bestemoren på landet, fullførte skole der, og bodde først med mora da hun flytta til Oslo for å gå på handelsskolen.
Mens Ingrid vokste opp i bygda, bobla Liv rundt i byen alltid ute og festet, hun jobbet jo, men hoppa fra mann til mann og var ganske vill og vakker. Liv stakk innom hjemmet på landet en gang iblant, kom med en leke til datteren, og forsvant igjen. Bestemor var streng og hard, så Ingrid kjente knapt til varme eller kjærlighet der.
Nå bor fortsatt Ingrid i leilighet med moren, midt i Oslo. Liv er blitt litt over femti, men ser fortsatt ung ut slank, kledd i dyre klær, bruker eksklusiv sminke, drar til frisør og har kavaleren klar. Ingridja, hun er rake motsetningen.
Da Ingrid endelig var ferdig på jobb og hadde levert papirene til kollegaen som skulle ta over mens hun har ferie, pustet hun lettet ut.
Der var årets ferie reddet, tenkte Ingrid. Feriepengene ligger i veska. Men mor kommer til å ta dem igjen. Jeg må sikkert bare være hjemme. Det er så slitsomt, hvorfor klarer jeg ikke å si imot, jeg er jo voksen! Men jeg får jo aldri råd til å bestemme over mine egne penger eller min egen lønn. Kjennes som det aldri skjer noe nytt i livet mitt…
Ingrid åpnet døra til leiligheten og der stod Liv i gangen, klar til å ta imot.
Endelig hjemme, sa Liv. Har du fått feriepengene? Kom med de!
Ja, jeg har dem, skal bare få av meg jakka…
Det rekker du etterpå…
Ingrid begynte å rote i veska etter lommeboken.
Herregud, du går rundt med den veska der ser ut som du har stjålet den fra en gammel kone! Skammer du deg ikke? sa Liv spydig.
Ingrid stod der, helt paff, med tårer i øyene.
Jeg har da ikke råd til ny veske, du tar jo alt jeg har, svarte Ingrid, helt overrasket over egne ord.
Det er ikke bare veska, du ser jo ut som et overtungt fugleskremsel. Slank deg og ta deg sammen, jeg skjemmes over å vise meg ute med deg!
Skjemmes du?! ropte Ingrid. Hva med at du tar pengene mine? Jeg går jo ikke ut sammen med deg uansett! Hun var så sint nå, kastet seg ut av leiligheten og løp ned trappene.
Hun satt seg ned på benken utenfor og gråt. Det føltes endeløst. Plutselig hørte hun stemmen til naboen, Anna Kristine, som bor i første etasje i naboblokken.
Ingrid, hvorfor sitter du her? Hun satte seg ved siden av og tok Ingrid i hånden. Er det så ille, kjære deg?
Ingrid klarte ikke lenger å holde igjen, og fortalte Anna Kristine alt.
Moren min tar alle pengene mine og bruker dem på dyre sminke og klær, mens jeg ser ut som jeg ikke har råd til noe som helst. Det er min egen skyld, jeg har alltid vært så konfliktsky, både mot bestemor og mor. Mor er så dominerende og sint… Anna Kristine nikket, hun visste godt hvem Liv var, aldri hatt sansen for henne, og hadde alltid hatt medfølelse for Ingrid.
Nå må du slutte å sørge sånn, sa Anna Kristine. Du er voksen, tid for å ta ansvar for deg selv!
Men… hvem har vel noensinne brydd seg om meg, Anna Kristine? Jeg er ikke noe for noen…
Hør, det eneste riktige er å flytte vekk fra moren din, sa Anna Kristine bestemt, og Ingrid så litt forskremt ut.
Men hvor skal jeg dra? Lønna mi er ikke stor nok til å leie noe eget. Og moren min blir rasende og hun venter jo på feriepengene! Jeg bare orket ikke lenger, så jeg stakk ut…
Du har jo feriepengene og mor klarte ikke å ta dem denne gangen. Liv klarer seg alltid, hun har mer penger enn hun påstår. Du burde tenke på deg selv. Vil du bo på hytta mi utenfor byen? Det er solid hus, mannen min bygde det før han gikk bort. Du har ferie nå, kost og losji koster deg ingenting.
Åh, Anna Kristine, tør du virkelig låne meg huset? spurte Ingrid.
Selvsagt, jeg har kjent deg lenge. Vent her, skal hente nøklene og skrive opp adresse og telefonnummer for deg.
Ingrid dro til Oslo S, kjøpte billett til tog ut mot Drammen og satt ved vinduet, kikket på folk ombord så mange fremmede ansikter. Hun hadde aldri reist bort fra Oslo, annet enn til bestemor på landet. Det var rolig, ingen la merke til henne, hun satt bare og nøt utsikten. Fremme ved stasjonen gikk hun mot hytta, låste opp og gikk inn.
En underlig stillhet la seg over henne, hun satt seg i den gamle stolen i stua.
Herlighet, så stille det er. Frihet, for første gang i livet, tenkte hun.
Ingen mor som passet på henne, ingen sarkasme. Hun fant fjernkontrollen og slo på TV, vanligvis fikk hun aldri velge selv, Liv skrudde alltid over til sitt datteren fikk aldri bestemme.
Du har så dårlig smak, sier hun alltid, og Ingrid turte aldri si imot hun bare bøyde hodet og lot moren krenke henne. Tanken på å svare tilbake var utenkelig.
Etter hvert gikk Ingrid rundt i hytta, slo på kjøleskapet, la inn pakke med frosne fiskekaker, ost og yoghurt hun hadde kjøpt på Rema før toget gikk.
Ingrid stekte fiskekakene og åt til hun var stappmett og endelig rolig.
Det er fantastisk å være alene, tenkte hun.
På ettermiddagen ringte telefonen det var mor.
Du stakk av, jeg så deg sitte sammen med Anna Kristine utenfor blokka. Greit nok, bo litt alene da, men du kommer til å krype tilbake. Du burde ikke høre på fremmede, ingen andre hjelper deg du klarer deg aldri uten meg…
Ingrid orket ikke høre mer og slo av hun visste nye stygge ord ville komme. Merkelig nok, hun ble ikke lei seg. Senere ringte Anna Kristine.
Ingrid, har du fått slått deg til ro? Sett deg litt til rette?
Ja, tusen takk, Anna Kristine!
I morgen kommer nevøen min, Steinar, ut med tingene dine.
Hvilke ting?
Liv kom med stor pose og sa: «Du har “stjålet” dattera mi, ta tingene hennes også…»
Ok, Anna Kristine, men hvordan kjenner jeg igjen Steinar?
Han kommer i bil, høy og bruker briller, han finner hytta.
Er det greit sånn?
Ingrid, det er på tide å øve seg på å være selvstendig og, viktigst av alt, lære å like seg selv. Du må kjøpe deg nye klær, du er jo pen egentlig du har bare glemt deg selv. Nå får du bare kose deg på hytta.
Utenfor glinset duggen i gresset, bikkja til naboen bjeffa et sted, fuglene sang.
Ingrid så seg i speilet og tenkte på Anna Kristines ord.
Jeg har jo egentlig fine øyne, de er bare triste. Håret mitt er tjukt jeg bare slenger det opp i en stram knute slik bestemora gjorde. Jeg må virkelig slanke meg, kanskje mor har rett akkurat der.
Hun sov så tungt på hytta den natta, våknet ikke en gang. Morgensola skinte gjennom gardina, hun åpnet vinduet og så duggen skinne i gresset.
For en fin morgen, tenkte hun og strakte seg.
Etterpå satt hun ute på verandaen med kaffe hun fant i skapet, så litt på TV. Plutselig slo det henne at hun ville bytte jobb, kanskje flytte for seg selv det var jo bare rot å bo så langt fra byen. Hun tenkte ikke på mor i det hele tatt, hjertet hennes kriblet av forventning til en ny start.
Endelig skal jeg klare meg på egen hånd, tenkte hun, men så banket det forsiktig på døra.
Hvem kan det være? Hun åpnet med forsiktighet.
Der stod en høy mann med briller og en stor bag.
Hei, smilte han, jeg er Steinar og du er Ingrid?
Hei, ja, det er meg. Kom inn!
Tante Anna ba meg bringe tingene dine og kanskje kan jeg hjelpe deg med bil hvis du trenger noe i byen? Spør meg om alt, jeg har fått høre av tante at du er litt sjenert og at du har hatt det tøft med Liv. Uff, unnskyld…
Slik ble Ingrid kjent med Steinar og vet du, han forelsket seg virkelig i henne. Hans første ekteskap hadde vært fullt av krangler, så han satt pris på hvor mild og snill Ingrid var. Hun blomstret rett og slett opp, slapp det triste og anspente. Hun slanket seg og ville være fin for ham, dro til frisøren og fikk nytt utseende hun gjenkjente seg knapt.
Er det virkelig meg? Lo hun foran speilet, med gnist i øynene.
Steinar tok henne med til byen hjem til sin leilighet.
Ingrid, jeg har alltid drømt om ei som deg: godhjertet og ærlig. Skal vi bare slå oss til ro sammen vil du gifte deg med meg?
Selvfølgelig sa hun ja! Hun visste hun var heldig med Steinar, de var så like. De gifta seg stille og rolig, men inviterte Liv. Selvfølgelig var hun bitende spydig ved bordet, men Anna Kristine satte henne på plass så raskt at Liv ikke ble lenge. Ingen brydde seg og Ingrid kjente bare lettelse.
Steinar sin familie tok Ingrid imot med åpne armer. Han så på henne med varme øyne og tenkte: Lykke kommer til folk før eller siden nå har den endelig kommet til oss.
Snart ventet Ingrid barn, og hun strålte av glede. Selv om lykken kom sent, så kom den. Hun hadde glemt alt om å være kontrollert og kneblet av mor, hun fant styrken til å endre livet sitt. Hun blomstret, både utvendig og innvendig fordi hun endelig elsket seg selv og Steinar.
Så ja livet kan virkelig snu, bare man slipper taket og våger litt.
Håper du har det fint og takk for at du hørte på. Lykke til!
