Min mann forlot meg for en annen kvinne, og da han ble involvert i en ulykke, fortalte svigermoren min at jeg måtte ta ham tilbake i familien.
Jens, som hadde gått fra vår lille leilighet i Oslo for ett år siden, kom med den kalde stemmen om at han hadde funnet en ny kjærlighet. «Jeg har aldri virkelig elsket deg», sagte han, mens en blå sky av tårer strømmet ned over vårt kjøkkenvindu. Nå, hevdet han, hadde han ekte følelser og ønsket en ekte familie.
Han tenkte ikke på at jeg fortsatt ikke kunne gå tilbake til arbeid fordi vår yngste sønn, Marius, bare var ett år og seks måneder gammelt. Den eldre gutten, Henrik, gikk i barnehage, og vi hadde knapt noe å leve av. Min eneste slektning var søsteren min, Astrid, som bodde i Bergen.
«Ingen grunn til bekymring, du klarer deg», sa svigermoren min, Inger, mens hun strødde sand over den knitrende kvelden. «Leiligheten er din, så du har i hvert fall et tak over hodet. Vær glad for at min sønn betaler barnebidrag.»
Ja, han betalte nøyaktig en fjerdedel av sin offisielle lønn, i kroner med to null.
Jens hadde aldri levert inn en skilsmisse, og jeg hadde ikke tid til papirarbeid. To små barn, fjernarbeid for å tjene noe, alt var en tung drøm.
Svigermoren kom for å besøke barnebarna en gang i måneden, ofte med en kurv full av frukt som kunne snakke.
Faren til barna deltok ikke i oppdragelsen. Han forklarte at han nå skulle ha andre barn.
Slik levde vi et helt år, jeg og mine to gutter, og kjempet for å holde livsnerven i live.
Mot slutten av året åpnet en plass i barnehagen, og Marius ble tatt inn. Jeg kunne gå tilbake til arbeidet, og ting ble litt lettere.
«Min Jens blir snart far», ropte Inger en dag i telefonen, med en latter som lå som en bjelle i et eventyr. «Send inn skilsmissen raskt, jeg vil ikke ha et utenomebarn.»
Som jeg fikk vite, var Jens’ kjæreste i åttende uke av svangerskapet. Så jeg leverte inn skilsmissen.
En uke senere ble Jens kastet inn i en bilulykke. Han elsket fart og risikable forbikjøringer og denne gangen møtte han uflaks.
Bilen vi hadde kjøpt mens vi var gift, ble totalvrak, og Jens lå med utallige skader på sykehuset. Legene hadde mistet håpet om at han noen gang skulle gå igjen.
Svigermoren gråt i telefonen. Jeg følte medlidenhet; Jens var fortsatt min mann. Men hennes krav overrasket meg:
«Du må hente Jens fra sykehuset og ta vare på ham», erklærte hun.
«Jeg? Hvorfor jeg?», spurte jeg, målløs.
«Du er hans kone, dere er ikke skilt», svarte hun. «Kjæresten hans avbrøt svangerskapet i går. Hun vil ikke ha et barn med en funksjonshemmet far. Og du som ektefelle er ansvarlig!»
Skilsmissen var faktisk fortsatt ikke endelig, for rettssaken var utsatt på grunn av hans sykehusopphold.
Jeg forklarte Inger at mine plikter som kone opphørte da deres sønn forlot oss uten å tenke på noen. Ett år hadde han ikke tatt vare på meg eller barna.
«Han forlot meg, bedrog meg og barna», sa jeg. «At vi fortsatt ikke er skilt er et uheldig tilfeldighet, men jeg skal snart ordne opp. Jens har fortsatt sin mor, som elsker ham så høyt.»
«Du forventer at jeg skal ta vare på min sønn?», spurte svigermoren. «Jeg sluttet da han var liten. Nå er det min svigerdatteres ansvar! Du er kald og utakknemlig. Jeg vil fortelle barnebarna at deres mor forlot faren da han ble lam.»
Nå ser det ut som om jeg forlot ham ikke han vår.
Inger hentet Jens til slutt fra sykehuset. Han begynner sakte å komme seg, og legene er ikke lenger så pessimistiske. Skilsmissen ble til slutt fullført.
I mellomtiden sprer min tidligere svigermor historien i hele Trondheim:
«Nå må jeg i min alder ta vare på min syke sønn! Hans kone har forlatt ham, barna også! Hva slags kvinner er dette i dag! Så lenge mannen er frisk og tjener penger, er han velkommen. Men så snart han blir funksjonshemmet, blir han avvist!»
Og vet dere hva? Mange nikker samtykkende. De rister på hodet medfølende. Det var Jens som forlot meg og barna da han var frisk.
Venninnen min råder meg til å selge leiligheten og flytte langt bort. Søsteren min i Bergen inviterer meg hjem. Jeg føler at jeg kanskje vil gjøre nettopp det.
Hva ville du ha rådet meg?
