Hvordan kan jeg legge en sånn bør på dere? Til og med pappa og Tøri nekta å ta ham inn!
Ingrid, jente mi, nå må du da skjerpe deg! Hvem er det egentlig du har tenkt å gifte deg med? jamret mamma, mens hun justerte sløret mitt for femtiende gang.
Forklar meg en gang til, hva er det med Åsmund du ikke liker? Jeg ble helt satt ut av tårene hennes.
Hvordan kan du spørre? Mora hans jobber på Coop og gneller på alle som kommer inn. Far hans har forsvunnet helt, og da han var yngre gjorde han ikke annet enn å drikke og slenge rundt.
Men bestefar drakk jo også. Lot ikke farmor være i fred et sekund. Og hvordan gikk det?
Ja, men bestefar var respektert, satt i kommunestyret og greier.
Det gjorde ikke akkurat livet enklere for farmor. Selv jeg husker hvordan hun var så redd for ham, og jeg var knapt stor nok til å se over kjøkkenbordet. Men vet du, mamma, med Åsmund blir alt bra. Ikke døm folk etter foreldrene deres.
Vent til dere får barn, da ser du! utbrøt mamma, og jeg bare sukket.
Det blir ikke lett hvis mamma aldri godtar Åsmund. Likevel ble det bryllup, latter og dans. Vi flyttet inn i huset etter Åsmunds besteforeldre, det der rariteten til far hans, som en gang for lenge siden bare forsvant ut i det blå.
Åsmund begynte å pusse opp huset, og snart hadde vi en hel villa! Alle tenkte vi bodde som grever med alt vi kunne ønske oss. Hvorfor sa mamma egentlig alt det tull om Åsmund? Han var jo helt super.
Et år senere kom sønnen vår, Olav. Fire år etter, dattera vår, Sunniva. Hver gang ungene ble syke eller gjorde noe fant mamma veien til oss alltid med sitt favoritt-utsagn: Jeg sa det jo! Små barn, små bekymringer! Vent til de blir større og det virkelig tar av med den familien!
Jeg prøvde å ikke ta alt for tungt på mammas utspill, hun var liksom vant til å murre. Tross alt gikk jeg mot hennes vilje da jeg giftet meg uten foreldrenes velsignelse.
Mamma liker å ha kontroll, og alle vet at hun innerst inne, dypt der inne, faktisk syns Åsmund, min, er gull verdt. Men det skulle hun aldri si høyt! Å innrømme feil er omtrent som å fly til månen for henne. Også om barnebarna, mamma snakka mest i frykt, ikke alvor hun hadde jo elsket dem fra første sekund. Hadde det skjedd noe med dem, ville hun hoppet etter utfor et stup etter å ha lugga ut sitt eget hår av skyldfølelse, så klart.
Av og til kunne jeg bli redd for de der store problemer, sånne gamle sagn om alt man kan oppleve når barna blir voksne.
Og barna vokste, fortere enn jeg kunne forstå. Olav tok eksamen på videregående og var klar for voksenlivet. Han skulle begynne på universitetet i Trondheim bare 143 kilometer unna oss.
For et morshjerte er 143 kilometer omtrent som en reise til Merkur. Kjempelangt!
Fire netter sov jeg ikke, bare tenkte på Olav. Hadde han spist? Hadde han det bra? Hva om byen gjør ham til en rabagast han er jo så god gutt!
Først bodde Olav i studentleilighet med andre fra bygda. Men til slutt holdt jeg ikke ut mer, og mast meg til at vi skulle leie leilighet for ham i byen. Olav ville betale litt selv også, han skaffet seg en nettjobb gutter nå til dags.
Hver helg var jeg på besøk. Sjekke at han hadde det bra, rydde litt, lage mat. Underlig nok var det alltid skinnende rent hos ham.
Hjemme på rommet var det alltid et kaos uten like, men der i byen som et lite museum. Og mat! Alt fra dampede kjøttkaker til gryterett. Han er da virkelig ikke dum, den gutten!
Etter hvert begynte Åsmund å bli lei av mine ukentlige togturer.
Ingrid! Nå må du slippe Olav ut av hamsterburet! Gutten må få lukte litt frisk luft. Og jeg savner deg jo! Snart flytter jeg til Post-Lise, hun hilser på alle. Bare vent!
Han spøkte selvfølgelig, men det fikk meg til å tenke. Hva skulle jeg gjort uten Åsmund? Han hadde rett tiden var inne for å slippe Olav fri.
Jeg kvakket litt rundt en stund, men så lærte jeg meg å leve med at sønnen var voksen. Jeg sluttet å passe på ham og det var kanskje ikke så lurt.
Så ringer universitetet og sier at Olav nesten aldri møter opp og hvis han fortsetter sånn ja, da mister han plassen! Hva? Har dere blandet? Min Olav? Kan ikke være! Jeg klukket av fortvilelse og tok meg fri fra jobben og raste mot Trondheim. Nå var det ikke Åsmund eller noen som klarte å stoppe meg, noen ganger blir jeg liksom en bulldoser.
Olav ble mildt sagt overrasket da jeg dukket opp. Og verst av alt, han rakk ikke skjule årsaken til alt fraværet.
Årsaken var Elin. Ei søt jente, så full av engleaktig glans at det nesten ble latterlig.
Vanligvis ikke noe stress gutter får kjærester. Men i leiligheten var det også en liten gutt, knapt et år gammel.
Jeg forsto med én gang. Hun har bestemt seg for å fange min sønn og ordne seg et giftemål, tenkte jeg bittert.
Joda, jeg er nå ganske moderne, og det finnes jo mange slike tilfeller. Men Olav er jo ikke klar for å gifte seg og ta ansvar for andres barn. Og hun er knapt myndig når skjedde dette liksom?
Stormen raste inni meg, men jeg prøvde å beherske meg. Hilste på Elin og tok Olav til kjøkkenet for prat.
Er du hodestups forelsket? spurte jeg og forsøkte å smile.
Kjempeforelsket, mamma, smilte han tilbake.
Og hva er planen med studiene?
Jeg vet jeg har slurvet, men jeg skal ordne opp igjen.
Hvilken periode er dette, egentlig?
Kan ikke si mer, mamma. Det er ikke min hemmelighet. Kanskje etterhvert når du blir bedre kjent med Elin.
Jeg fant ikke ut mer, så jeg dro hjem igjen.
Alt din skyld! ~ ropte jeg til Åsmund Frihet til sønnen? Se hvor langt det gikk! Hva gjør vi nå?
Hva er problemet da? svarte denne optimisten. Hva er galt med en ferdig unge? Hvis Olav allerede liker ham, da er han familie.
Er du klar for å bli bestefar til en annens barn?
Hvorfor ikke? Jeg visste alltid det kom til å skje en dag.
Men ikke sånn, da!
Ingrid, nå snakker du så rart. Ingen barn er fremmede! Tenk over det.
Han tuslet i seng, og jeg trasket rundt alene til langt på natt. Jeg var sur på alle, på livet og på Elin, på Olav og Åsmund fordi han var så forståelsesfull. Så begynte det å demre: selvsagt har Åsmund rett.
Barnet kan ikke noe for det. Elin også omstendigheter, ikke hennes skyld. Da morgenkaffen duftet, hadde jeg roet meg, tørket tårene og lagt meg inntil mannen min på sofaen.
Sorry, Åsmund! Jeg elsker dere jo altfor mye!
Kom i armene mine, tullemor! lo han, dro teppet over oss og jeg sovnet med et smil om munnen. Skal jeg bli bestemor nå? Ikke så verst! Gutten i leiligheten til Olav Filip var jo helt herlig!
Men ingenting er enkelt. Etter litt tid sa Olav at han bytter til kveldsskole og han og Elin ville gifte seg.
Denne gangen tok jeg det rolig. Først prosesserte jeg, så tok vi en helgetur til Trondheim. Åsmund var med mer diplomatisk enn en FN-ambassadør. Bråk fristet mer enn noen gang; jeg kunne ha likt å hugge ved av denne saken til vinteren!
Elin møtte oss i entreen, tørket vekk en tåre og sa:
Unnskyld, altså! Jeg vil ikke at Olav skal ofre seg sånn, men han er så sta.
Sta er bare fornavnet, sa Åsmund og kastet skoene, men han er ikke dum. Har han bestemt seg, så er det nødvendig. Slapp av, Elin, vi ordner opp sammen!
Vi gikk inn på kjøkkenet, Olav var ute etter melk.
Olav henter melk, beklager, sa Elin.
Du sier beklager hele tiden, Elin! sa Åsmund, litt oppgitt. La oss få en kopp te etter 143 kilometer bak rattet!
Å, ja, klart, sorry!
Åsmund himlet med øynene, Elin gliste og jeg skjønte at han allerede hadde godkjent alt. Jeg sukket oppgitt, det var ingen vei tilbake.
Det luktet te, Åsmund hadde allerede begynt på det tredje hjemmebakte kjekset (folk lager jo ikke det lenger), og jeg visste at Olav ikke hadde bakt dem. Så kom han hjem; sur som en potte, men med stål i blikket.
Så dere skal gifte dere? spurte Åsmund etter vi hadde satt oss.
Ja, vi skal det og det er ikke diskusjonssak! sa Olav.
Greit. Men hvorfor så hast? Venter dere enda en unge?
Nei, virkelig ikke! svarte Elin og ble rød som en tomat.
Jeg fikk de rareste tanker; kanskje de ikke engang har rukket å bli ordentlig kjærester, så unge og uskyldige som de virker men ja, ja.
Hva er det som haster sånn da?
Filip kan bli tatt fra oss og sendt på barnehjem, sa Elin og så ned.
Hvorfor skulle de ta han? spurte Åsmund alvorlig.
Moren hans er gått bort, sa Elin stille, så leppene skalv.
Elin, du trenger ikke forklare! utbrøt Olav. Mamma, pappa, dere får bare forholde dere til det jeg sa. Resten er mellom oss!
Vent, Olav, sa Elin. Hvis vi to er sammen, så er familien din også min. Jeg skal ikke skjule noe. Det føles feil.
Vi la begge hendene på bordet hun og Olav holdt hverandre.
Elin, er Filip sønnen din?
Nei, han er lillebror. Samme mor, forskjellig far.
I det øyeblikket kunne jeg ha kysset hele verden, men jeg styrte meg. Elin fortsatte:
Mamma døde i fengsel, hun hadde hjertefeil. Hun levde lenge med det, men livet hennes var ikke lett. Eksplosivt temperament…
Elin nippet til teen og pustet tungt. Ordene var tunge. Olav forsøkte avbryte henne, og vi også, men hun fortsatte:
Første gang mamma ble dømt var etter krangel med pappa. Hun kjørte på en gammel dame i overgangen alle avisene skrev om det.
Da hun ble fengslet, tok pappa meg med seg. Mamma kom aldri helt tilbake. Pappa giftet seg igjen med Tøri, som var snill mot meg vi har det godt sammen, hun har vært min familie lenge. Jeg er ikke sint på pappa for at han dro, mamma var krevende å leve med. Det var nok best for oss alle, takket være han og Tøri.
Elin pausete litt. Olav tok hånden hennes. Jeg visste det kom mer.
Tre år siden ble mamma hodestups forelsket i Jens, ti år yngre. Så fikk hun Filip. Jeg ble glad, besøkte dem ofte. Ingen krangling foran meg, men naboene vitnet i retten om bråk og kasting av ting.
En dag kranglet mamma og Jens, og hun skal ha dyttet ham. Han falt over teppet, slo hodet i bordet, og døde to dager senere på sykehuset. Mamma ble arrestert igjen.
Elin hastet ut det siste:
Så døde hun i varetekt, før rettssaken. Hjertet stanset. Vær så snill ikke døm henne! Hun var som en kolibri uvøren og intens. Jeg elsket henne likevel.
Nå er det vel vi som må si unnskyld, Elin, sa Åsmund, da hun avsluttet. Unnskyld at vi tvang deg til å fortelle alt. Men du har rett vi er familie og må støtte hverandre.
Skammen gnagde jeg hadde lyst til å brøle: Hva tenker du på, Olav! Vi trenger ikke slike slektninger! Ingen kriminelle her i familien!
Men jeg minnet meg selv på bryllupsdagen, da mamma ville stoppe meg fra å gifte meg med Åsmund…
“Du kan ikke dømme etter foreldrene, Ingrid!” gnagde jeg i mitt indre.
Lykketreffene kom jeg fikk en idé. Jeg så på Åsmund, han smilte. Han visste!
Hva om vi tar oss av Filip her hjemme? Da kan dere vente litt med giftemål og heller gjøre ferdig studiene?
Hvordan da? spurte Elin.
Pappa! slutt, sa Olav.
Filip får det topp på landet, det vet du, Olav. Vil dere, så får dere ta ham tilbake når dere er klare.
Vi savner Olav, så å ha Filip hos oss blir bare hyggelig.
Dessuten, søstra di er bare opptatt av Tinder og gutteprat nå for tiden.
Elin, det er ditt valg, sa jeg.
Hvordan kan jeg be dere om det? Til og med pappa og Tøri nekta å ta ham.
Da våknet den bestemte lille fyren selv, snek seg til kjøkkenet og strakte armene ut rett mot Åsmund.
For en tung bør! lo Åsmund og løftet Filip opp.
Du ser da ut som en far, ikke bestefar, fniste jeg.
Vent, sa han og ristet knyttneven, skal vise deg bestefar i natt.
Ungdommen surmulte litt, men ble enige. Vi fikk ordnet opp; overraskende lett å få omsorg for Filip.
Damen på kommunen sa at det var ganske vanlig med noen på vår alder som får småbarn i huset. Egen kjærlighet og energi holder lenge og vi hadde masse av det, både jeg og Åsmund, vi følte oss nesten som nyforelsket, der vi passet Filip.
Ofte om natta, når jeg stod opp, fikk jeg noen gledestårer i øyekroken så heldig kan man faktisk være.
Mamma, selvsagt, klagde som vanlig. Men hun elsket Filip høyere enn noen og han henne.
Ingrid! Hva driver dere med?! klynket hun, etterfulgt av: Hvem er det som gjesper så søtt, hvem skal sove nå?
Og like etter:
Hva tenker dere på, Ingrid! Og hvem har skitnet til fingrene sine nå, da? Jeg fatter ikke hvordan dere skal klare det! Hvor har Filip gjemt seg nå da?!
