For et år siden ble jeg alene. Etter mannens min begravelse brukte jeg lang tid på å komme til meg selv, og jeg ble snart klar over at jeg, i tillegg til ensomheten, hadde fått et annet stort problem: Jeg fikk plutselig fryktelig dårlig råd. Jeg lever meget nøkternt, unner meg ingenting ekstra, men det dukker alltid opp uforutsette utgifter ikke minst til medisiner og legebesøk.
Mannen min og jeg oppdro to barn sammen, og vi prøvde alltid å støtte dem så godt vi kunne. Vi gav dem virkelig alt vi hadde, til og med det siste vi kunne avse. Store deler av pengene som gikk til innkjøp til huset deres, kom egentlig fra oss. Jeg vet ikke hva skjebnen har tenkt for meg videre, men uansett vil leiligheten min en dag gå i arv til både sønnen og datteren min, med mindre jeg skulle bestemme noe annet i testamentet noe jeg ikke har tenkt å gjøre. Begge er fornuftige og opplyste mennesker; de vet veldig godt hva en bolig er verdt her i Oslo, og hvilke muligheter det gir når den en gang skal arves.
Et par ganger forsøkte jeg å hinte til barna at det ble vanskelig for meg å få endene til å møtes. Hadde de kunnet ta ansvar for de stadig økende strøm- og kommunalregningene, ville det hjulpet meg mye, så jeg slapp å bekymre meg for hvordan jeg skulle få pengene til å strekke til neste pensjonsutbetaling. Min datter, Ingrid, lot som om hun ikke forsto hva jeg mente, og svigerdatteren til sønnen min, Erik, bestemmer over alle inntektene i deres familie, så mine hint og forespørsler bare forsvant i luften.
Jeg vet sånn cirka hvor mye både Ingrid og Erik tjener, og jeg unner dem alt. De har råd til å kjøre rundt i egne biler, reise på ferier, og barnebarna mine har alltid penger nok til å bruke på det de vil. Når jeg ser hvor lett de bruker beløp som tilsvarer hele min pensjon, undres jeg ofte på om vi har oppdratt så forskjellige barn, som tilsynelatende ikke vil innse at jeg faktisk har blitt fattig og desperat kunne trengt noe hjelp. Mannen min og jeg var alltid et godt eksempel for dem vi besøkte våre egne foreldre jevnlig, alltid med poser fulle av mat, kjøpte medisiner for dem, betalte legebesøk, og så videre.
Min gode venninne, Astrid, foreslo at jeg kunne flytte inn hos Erik eller Ingrid, uten å spørre så mye først, og leie ut min egen leilighet. Jeg har virkelig ikke noe ønske om å løse ting på den måten, men ser at jeg må vurdere det, dersom enda en prat med barna ikke fører til noen forandring. Jeg klarer rett og slett ikke å leve på bare pensjonen, og alle mine oppsparte midler har allerede gått til barna…
