Jeg var bare fem år gammel, men den dagen sitter fortsatt som spikret i minnet mitt. Pappa hadde funnet noen meldinger på mammas mobil, hvor hun skrev til ei venninne at hun fortsatt møtte sin rike kjæreste fra tid til annen. Hun traff ham sjelden. Pappa tjente veldig lite på den tiden, og nesten alt vi hadde ble kjøpt for penger vi egentlig ikke hadde behov for å bruke, men mamma ville at familien skulle ha det bra. Altfor lite, for å være ærlig.
“Hvordan kunne du finne på å snoke i mobilen min?” ropte mamma, og gikk til motangrep det beste forsvaret er angrep, visste hun. “Du tjener jo nesten ingenting. Hvordan tror du vi får råd til all maten som er i huset?” “TV-en er min!” skrek pappa tilbake. “Den er din også!” “Ja,” svarte pappa, “selvsagt er den din også. Og TV-en, og kjøttet i fryseren, og… og Even. Jeg tar med meg alt.” Jeg var redd. Frem til da hadde jeg aldri vært dratt inn i kranglene, men der og da var jeg midt i smørøyet. “Ta heller fanden, ikke Even!” ropte mamma.
Men pappa tok meg med den dagen. Hvorfor skulle mamma kjempe mot en voksen mann for min skyld? Pappa tok meg i armene sine, vi gikk ut i hagen, han matet meg, lekte med meg. Allerede før dette hadde han tilbrakt mer tid sammen med meg enn mamma gjorde. Det var vinter, og jeg sto der foran mamma i pelskåpen min: “Ikke gråt, mamma, jeg kommer snart på besøk,” sa jeg med barnestemmen min. Hun klemte meg hardt, og pappa ga meg et blikk som betydde at det var på tide å dra. Han stilte seg i døra og sa til mamma: “Vi sees i retten!” Livene til både mamma og pappa fikk nok den beste mulige retningen etter det. Ikke lenge etter skilsmissen fant mamma en ny mann og tenkte ikke så mye på meg en stund. Pappa kastet ikke bort tiden han heller. Han traff Jorunn, datteren til en rik forretningsmann. Noen ganger bodde jeg et par dager hos mamma. Hun og pappa snakket ikke sammen. Selv etter mange år hadde pappa ikke tilgitt henne. Da jeg var blitt fjorten år gammel, skjedde det flere store ting på én gang mamma ble gravid og pappa havnet i fengsel.
På vei hjem fra jobben havnet pappa plutselig i slåsskamp. Hele ansvaret ble lagt på pappa, og han fikk strengest mulig straff. Da han tok farvel, sa han til oss: “Hold sammen.” Jorunn og jeg prøvde å ta det inn over oss. Vi bestod dagene og støttet hverandre. En dag skjedde noe jeg aldri kommer til å glemme. Det ringte på døra. Jorunn sto på kjøkkenet og lagde middag til oss, så det var jeg som åpnet. Utenfor sto mamma: “Gjør deg klar, du skal bli med meg hjem,” sa hun. “Even, hvem er det?” ropte Jorunn idet hun kom mot oss. “Jeg er kommet for sønnen min,” svarte mammaen til Jorunn. Jorunn la hånden forsiktig på mammas skulder og ville invitere henne inn, men mamma ristet henne hardt av seg og sa spydig: “Pass deg, jeg er gravid.” Jeg visste hvor vondt dette var for Jorunn hun kunne ikke få egne barn. Det var et sårt tema. Men hun var alltid rolig og tålmodig. På et eller annet vis fikk hun satt et smil på seg og inviterte mamma inn. De satte seg på kjøkkenet, mens jeg satt alene på rommet mitt.
“Forstå meg, Jorunn, Even er det eneste jeg har igjen. Den eneste som kan støtte meg nå, og den siste som kan hjelpe meg. Jeg klarer meg ikke uten ham. Han er familien min, mens du… du har alt. Jeg vil at han skal bo med meg mens faren hans er borte,” sa mamma og begynte å gråte. Jeg klarte ikke holde meg hjemme lenger. “Nå deler dere meg opp som en brunost. Ingen av dere spør om hva jeg selv vil! Kanskje har jeg allerede bestemt meg,” svarte jeg. “Du er flink til å manipulere med tårer,” sa mammaen til Jorunn. “Men jeg er ikke barn lenger. Mamma, jeg blir hos Jorunn. Du har alt du trenger, mens vi to har bare hverandre og våre sorger. Jeg går på skole her, vennene mine bor her. Jeg er lei for det, men jeg har tatt et valg,” sa jeg, overrasket over at jeg turte snakke til mamma som en voksen for første gang. Jeg fulgte henne til bussholdeplassen. Mens vi ventet på bussen, spurte jeg: “Hvordan går det med deg og Hans? Dere treffes fortsatt?” “Vi må jo ha noe å spise, eller hva?” Jeg ga mamma et klønete klem, vi lo sammen, og så gikk vi hver til vårt. Hjemme forsøkte jeg å trøste Jorunn. Vi hadde en lang og vanskelig tid foran oss. Å vente er aldri lett.
Denne historien har lært meg likevel at uansett hvor vanskelige valg man står overfor, så må man noen ganger stå opp for seg selv og ta ansvar for sitt eget liv.
