Dagbok, 14. mars
Det er merkelig hvor fort livet kan snu. Da jeg og Lina giftet oss, trodde jeg virkelig at vi gjorde det rette, selv om magefølelsen aldri helt roet seg. Vi rakk å leve sammen i tre år før alt raknet. Vi fikk en datter sammen, trodde jeg, men ekteskapet vårt var ikke ment å vare. Etter skilsmissen ble vi enige om at jeg skulle sende henne et fast beløp i måneden som bidrag til datteren vår, uten at det skulle gå via retten. Alt skulle skje i minnelighet. Jeg hadde en viss stolthet over å gjøre opp for meg.
Men hele fundamentet mitt raste sammen da jeg åpnet brevet i postkassen. Lina krever nå at jeg skal fratas farskapet til datteren vår. Hvordan i all verden kunne det skje? Jeg satt sjokkert og leste gjennom papirene, og der lå et DNA-resultat som beviste at jeg ikke er faren hennes. Den biologiske faren viste seg å være mannen hun hadde vært gift med en periode for noen år siden. Altså har hun levd et dobbeltliv med oss begge i hele to år. Og her har jeg i god tro betalt barnebidrag i fem år.
Jeg kjenner en dyp sorg over å ha blitt holdt for narr så lenge. Ikke bare mistet jeg ekteskapet, men også det jeg trodde var båndet til en datter. Nå opplever jeg et stort behov for rettferdighetdet føles ikke riktig at jeg skal ha brukt så mye penger på et barn som ikke er mitt, spesielt når det nå finnes tydelig bevis. Heldigvis gir norsk lov mulighet for å kreve tilbake utlegg hvis DNA-testen viser at man ikke er far, så nå har jeg måttet gå til rettssak for å prøve å få pengene tilbake.
Noen dager lurer jeg på om det er det moralsk riktige å gjøre. Den kjærligheten jeg følte for denne lille jenta forsvinner jo ikke med et stykke papir. Men kanskje det handler mer om å ta kontroll og si fra at også jeg fortjener respekt og rettferdighet. Jeg grubler mye på om dette egentlig gjør ting bedre eller bare vanskeligere for oss alle.
Er jeg en dårlig person fordi jeg ikke vil betale mer? Gjør jeg det rette nå? Livet er ikke så sort-hvitt.
