Ingrid kunne ikke forstå hva som skjedde med henne. Mannen hennes, den eneste hun hadde satt sin lit til, hennes grunnmur, sa til henne den dagen: «Jeg elsker deg ikke lenger.»
Sjokket var så stort at hun ble sittende i en stiv og merkelig posisjon, mens han hastet rundt, pakket bagen og raslet med nøklene. Dette var virkelig det siste hun trengte akkurat nå. For kort tid siden hadde hun mistet faren sin han døde brått, og Ingrid måtte, midt i sin egen sorg, ta seg av sin gråhårede mor og lillesøster. Søsteren, bare atten år og hardt rammet av en alvorlig hodeskade, var blitt ufør. Familien bodde i nabobyen. Sønnen hennes, Emil, hadde akkurat begynt første klasse. I juni ble arbeidsplassen hennes lagt ned. Nå sto hun uten jobb. Og nå… forlot mannen henne også.
Ingrid la hodet i hendene, satt seg ved kjøkkenbordet og gråt bittert.
Gud, hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg leve videre? Å, Emil! Jeg må jo hente ham på skolen!
De daglige pliktene tvang henne til å reise seg og gå.
Mamma, har du grått?
Nei, Emil, det har jeg ikke.
Savner du bestefar? Mamma, jeg savner ham så!
Det gjør jeg også, gutten min. Men vi må være sterke. Bestefar var alltid så sterk. Nå har han det godt hos Gud, han har fortjent hvile han hvilte aldri mens han levde.
Hvor er pappa?
Pappa, han har sikkert dratt på tjenestereise igjen. Hvordan går det på skolen?
Livet må gå videre. Elsker han meg ikke? Man kan ikke tvinge noen til å bli i sitt hjerte. Ingrid hadde vel oversett noe i alle bekymringene hun hadde hatt.
Mens Emil spiste middag og lekte med små soldater, satte Ingrid seg ved ektemannens datamaskin. Det hadde hun aldri gjort før. Det var lett å åpne e-posten, der oppe i hjørnet. Han hadde ikke rukket å slette den siste samtalen. Der så hun hans forelskelse med en annen. Og hun var ikke lenger den elskede. Ti år hadde hun vært «solstrålen hans», og etter åtte år med kamp for å få barn, var hun også blitt «verdens beste mamma».
Alt var snudd på hodet. Hun måtte venne seg til det. Men først måtte hun finne en jobb. Ingen brydde seg om hennes lange utdanning. Dagpengene hun fikk fra NAV var knapt nok til å kjøpe melk og brød.
Hva var det som hadde skjedd? Hvorfor hadde den ansvarlige, snille og omsorgsfulle mannen hennes forvandlet seg til et fremmed menneske på et øyeblikk? Hun tenkte og tenkte, og den eneste forklaringen hun fant var at han hadde mistet vettet. Huset de hadde bygget sammen, stein for stein, var ikke ferdig. Heldigvis hadde de tak over hodet, og iallfall ett rom var beboelig.
Arbeid, hvor jeg trenger deg nå! Ingrid hadde mest lyst til å gråte igjen, men det var ikke tid.
Leiting etter jobb tok flere dager til ingen nytte. Førsteklassingen og hennes ensomhet gjorde det nærmest umulig å finne noe. Sent en kveld ringte Ingrid sin gode venn Knut:
Ingrid, har du sett noe til mannen din?
Nei.
Kunne du tenkt deg lagerjobb?
Er du alvorlig?
Ja, jeg vet det er tøffe tider etter alt med Olav, men det er med fleksitid du kan hente Emil og ordne SFO. Lønna er 25 000 kroner i måneden. Ikke mye, men bedre enn ingenting. Vi tar med litt poteter, løk og en kylling til dere i morgen.
Knut, jeg har jo høner selv. De gir oss mat, de legger egg.
La dem fortsette med det de skal ikke slaktes nå.
Tusen takk. Hvordan går det med Berit?
Hun holder ut. Hun er tøff.
Slik hadde han alltid vært. Kona Berit hadde gjennomgått tøff kreftbehandling og var hjemme med cellegift, men han klager aldri over at alt hviler på ham. Han sier alltid at det går bra. Ingrid sukket. Det var håp. Gud svikter aldri hun var takknemlig for Knut.
Hun kom inn i jobben, og hadde heldigvis også tid til seg selv innimellom tid til å gråte, reflektere, prøve å forstå hva som hadde skjedd.
Ukene, månedene, året gikk. Etter ett år merket Ingrid at hun spiste, sov, lo og gledet seg over Emils små seire. Smerten over ektemannens svik kom tilbake når han kom for å hente Emil på helgebesøk. Ingrid ville ikke hindre det; det var viktig at Emil ikke led under voksenes valg. En del av henne ønsket å spørre hvorfor hun ikke var god nok, selv om hun innerst inne visste det handlet om en plutselig forelskelse i en annen kvinne. Hun husket en replikk fra en gammel film: «Kjærlighet varer til første sving, så begynner livet.» For Ingrid var kjærlighet og liv ikke adskilt. Men for ham?
Høsten det året var som en forlengelse av sommeren varm, med grønne blader og barnestemmer i gatene, og blomstrende georginer og krysantemum i hagen. Den dagen hun så det varme blikket til Mikael, var egentlig ikke særskilt; kanskje var solskinnet litt sterkere, kanskje musikken fra naboleiligheten litt høyere eller kanskje var det rett og slett skjebnens time.
Unnskyld, frue, la meg hjelpe deg. Man skal ikke slite seg ut slik.
Jeg er vant til det.
Det er synd at en så vakker kvinne har gjort det til en vane å bære så tungt.
Hjelper du alle vakre kvinner? Er du vaktpost utenfor butikken?
Jepp, det har jeg vært men nå har jeg endelig funnet skjønnheten.
De lo sammen, hjertelig og ubesværet, med tårer i øynene.
Mikael, sa han, og rakte henne hånden, latteren glitret fortsatt i hans øyne.
Ingrid.
«Ingrid, Ingrid, gift med en annen,» du har hørt den visa?
Nei, men jeg er ikke gift lenger.
Så flott! Endelig møtte jeg drømmedamen og hun er fri. Er alle rundt meg blitt gale, eller blinde?
Du har sans for humor. Det er bra. Hva med alvor?
Alt på stell der også. Ingrid, skal vi gå på kino i kveld og prate?
Jeg får dessverre ikke til det. Må hente sønnen min på SFO.
Jeg tror ikke mine egne ører. Du har sønn? Du virker så ung.
Jeg er 35.
Jeg også. Fantastisk sammenfall. Du ser ut som du er tjue.
Nå vet du.
Jaja, bearbeider det. Alle menn drømmer om å få en sønn. Også forteller du helt enkelt at du er alene hvor er barnets far?
Vil helst ikke snakke om det nå.
Skjønner. Vi lar det ligge. Men til helgen da? Barnefilm og litt sosialt med Emil?
I helgene er Emil med faren sin.
Ingrid, jeg vil ikke gjøre deg ukomfortabel. Men om du får ledig tid, ring. Her er mitt visittkort. Jeg er barnelege, hematolog.
Mer alvorlig jobb får man ikke.
Finner lite tid til å jakte på skjønnheter.
Takk, Mikael. Jeg ringer deg, sa hun enkelt og ærlig.
Jeg venter.
For en vakker høst det var! Den føltes som en gave. Myke solstråler, bladene som malte byen med alle regnbuens farger, milde dager fylt med latter i byens parker. Nærheten mellom dem vokste sakte; til Ingrids overraskelse kjente hun seg dratt mot Mikael. Etter nesten halvannen måned inviterte hun ham forsiktig på en kopp te.
Ingrid, håper du ikke tar det ille opp, men jeg kommer ikke inn til deg dette er viktig for meg, jeg ordner det selv. Stoler du på meg?
Helgen etter dro de til et naturreservat, der Mikael hadde leid et lite hus som minnet om et slott. Inne var det rent og koselig, men Ingrid så ingenting annet enn Mikaels dype, brune øyne hun druknet i dem, oppslukt i hans favn. Hun visste ikke at dette, det mest skjøre mellom mann og kvinne, kunne være så vakkert.
Mikael, hvor er jeg, hva har skjedd? Jeg tror jeg dør. Jeg elsker deg så høyt. Hvordan levde jeg uten deg? Jeg har det så godt!
For et vidunder! Jeg er den lykkeligste!
Etter et par måneder ble det vanskeligere å si adjø.
Ingrid, gift deg med meg.
Mikael, jeg får skilsmissen godkjent slutten av måneden.
Og så gifter du deg med meg ingen andre skal få ta min jente.
Jenta styrer seg selv, er ikke for hvem som helst. Hun har allerede funnet kjærligheten. Men Mikael, la oss gjøre det enkelt ingen brudefest, bare på rådhuset, og ta meg med til slottet hvor jeg straks ble din.
Som du vil, kjære.
Knut og Berit var de eneste vitnene da de ble gift. Mor og søster sendte en begeistret telegram med gratulasjoner. Snart flyttet de inn i en leid toroms leilighet der Mikael og Ingrid sammen pusset opp og lagde et trygt og koselig hjem. Mikael la særlig omsorg i barnas rom, han ønsket å gjøre det spesielt for Emil. De hadde allerede hilst på hverandre, men Emil, som så på både sin mor og sin far som sine to halve epler, var motvillig mot Mikael.
Ingrid, kan vi ta blodprøve på Emil? Han virker for blek.
Mikael, gutten har hatt det tøft. Han håpet lenge vi skulle møtes igjen det sies at skilsmisse kan være verre for et barn enn dødsfall.
Du har rett, kloke kvinne. Jeg opplevde foreldrenes skilsmisse som barn, og det var en katastrofe for meg. Men vi tar blodprøve går det bra, Emil?
En dag kom Mikael hjem med bøyd hode Ingrid forstod at det var noe galt.
Ingrid, ikke bli redd. Prøvene viste forandringer i blodet hans. Intuisjonen min stemte. Jeg tar ham med i morgen.
Det føltes så urettferdig. Som om man måtte betale hardt for sitt eget fristed. En fryktelig diagnose leukemi.
Livet ble annerledes. Ingrid tok permisjon uten lønn; hun klarte ikke tanken på Emil alene i all behandlingen stikk, venflon, prøver. Hun holdt Emils hånd og sa: «Hold ut, gutten min! Du er sterk! Du har alltid vært min beste venn! Vi har aldri vært fra hverandre og blir det aldri heller.»
Da hun ikke hadde mer krefter, sendte Mikael henne på hvile han ble igjen med Emil. Sove fikk hun ikke alltid til, hun lå ofte og stirret i taket.
Så ringte eksmannen og krevde henne ut av familiehuset:
Jeg tar meg av sønnen. Han kommer hjem til meg.
Du kunne heller besøkt ham her.
Kan ikke nå. Må ut på jobb.
Da hun la på, strøk Mikael henne over skulderen:
Ingrid, vi skal klare oss selv. Ikke se tilbake.
Det gjør så vondt. Jeg tjente en god lønn, alt investert i huset. Trenger jeg virkelig å tenke på dette nå?
Ikke tenk på det. Hold tankene hos Emil. Jeg klarer meg jeg har alltid ønsket meg dere. Gud ser oss, og tar dere ikke fra meg.
Mikael, og prøvene?
Vi gjør alt vi kan. Foreløpig er de dårlige.
Ingrid gråt stille. Emil måtte ikke skjønne hvor ille det var.
Mikael? Hva er galt med blodet mitt?
Se, i blodet har vi røde og hvite skip, Emil. Dine skip kjemper mot hverandre.
Hvem vinner?
Akkurat nå de hvite.
Hva skjer videre?
Hjelp de røde.
Mamma, kan dere ta meg bort jeg er så sliten.
Ingrid, jeg ville foreslå det til deg. Vi drar til slottet med Emil, nå som våren er her, og lar ham slappe litt av i skogen.
Våren pyntet stedet deres med blomstrende busker og trær. De vandret i skogen, gledet seg over hver blomst og hvert gresstrå. Men noen ganger stivnet Emil og konsentrerte seg veldig.
Hva tenker du på, gutten min? Er du dårlig?
Ikke forstyrr, mamma. Jeg har skipsslag.
Den lille ferien tok slutt. Emil var forandret mer livlig, til og med litt farge i kinnene.
Mamma, hvor er pappa?
På jobb, Emil.
Igjen? Får være så da.
Tilbake på sykehuset ble det tatt nye prøver. Overlegen kom selv:
Mikael, hvor har du vært med sønnen?
Bare i reservatet, like i nærheten. Hvorfor?
Blodet hans er bra det er remisjon.
Mikael spratt inn på avdelingen.
Emil, hva har du gjort? Du er friskere, gutten min! Ikke gråt, Ingrid. Han blir frisk! Hva har du gjort, lille venn?
Pappa, husker du blodskipene? Jeg vant alle slagene med de røde.
Natasja kunne ikke tro det som skjedde med henne. Mannen hennes, den eneste hun stolte på og så som …
