Jeg har alltid bært ansvaret for å være den eldste i vår store familie. Det betydde at jeg måtte ta hånd om alle huslige plikter og passe på mine yngre søsken. Dette rollen ble lagt på meg, uten at noen spurte om jeg ønsket det. På skolen og i nabolaget ble jeg stadig ertet for at jeg alltid var omgitt av småbarn. Jeg gråt ofte og lovet meg selv at jeg aldri skulle få egne barn. Faren min svarte på mine løfter med fysisk vold. Han pleide å si at han ga meg juling.
Etter niende klasse ble jeg sendt for å utdanne meg til kokk, fordi det ble påstått at jeg måtte ha et yrke. Etter utdannelsen fikk jeg jobb på en kafé. Foreldrene mine kjeftet på meg og ba meg stjele mat fra kaféen og ta med hjem, insisterte på at jeg måtte mate familien og ikke være naiv.
De styrte både lønnen og livet mitt. Det var da jeg tok avgjørelsen som endret alt. Jeg kjøpte en billett og reiste til Oslo, for å legge avstand mellom meg og familien. Jeg visste dette var alvorlig og at det ikke var noe jeg kunne angre på. I Oslo fikk jeg raskt jobb som oppvasker, og jeg leide et rom hos en pensjonist. Hun behandlet meg godt, krevde en rimelig husleie, og jeg hjalp henne så mye jeg kunne. Vi etablerte en god relasjon, holdt stedet rent og trivelig, nøt gode middager sammen og støttet hverandre.
Etter en stund introduserte hun meg for en mann, og vi bestemte oss for å gifte oss. Foreldrene hans var også positive. Et år senere fikk vi en datter, som vi kalte Ingrid, og etter hvert en sønn, Lars. Midt oppi alt dette begynte jeg å savne foreldrene mine, og jeg bestemte meg for å besøke dem igjen. Jeg og mannen min pakket gaver og satte oss på tog til Trondheim. Dessverre viste foreldrene mine ingen takknemlighet. De jaget oss ut, smelte døren i ansiktet på oss, uten å se på verken mannen min eller barna. Jeg ble dypt såret, tok med gavene tilbake, og bestemte meg der og da at jeg aldri skulle besøke dem igjen.
