Da, jeg må fortelle deg om noe som skjedde da jeg var ti år gammel. Broren min, Hans, som var tolv på den tiden, tilbrakte nesten all fritid ute på fotballbanen med vennene sine, mens jeg stort sett hjalp mamma med middagen, støvsuging og andre småting hjemme. Pappa jobbet på verftet og kom sjelden hjem før det ble mørkt. Vi samlet oss rundt spisebordet etter at han kom, og så pleide han å ta på seg de blanke skinnskoene og stå lenge foran speilet i gangen før han gikk ut uten å si ett ord til noen av oss. Mamma fulgte alltid med blikket mot døren etter at han gikk, og jeg undret meg over hvorfor hun var så stille og hvor pappa egentlig skulle.
En kveld, drevet av nysgjerrighet, bestemte jeg meg for å følge etter pappa da han ruslet ut i mørket. Han gikk mot Kulturhuset, og jeg våget til slutt å snike meg inn etter ham. Jeg møtte en vakker dame der inne, som jeg straks kjente igjen som en kjent operasanger fra Nationalteateret. Hun smilte varmt og ba meg bli med inn i salen sammen med henne.
Da vi kom inn, fikk jeg sjokk pappa sto på scenen, i smoking, og sang opera med en sånn lidenskap og styrke at jeg ble helt rørt. Han hadde aldri fortalt oss om dette talentet! Han var fullt oppslukt av musikken og merket ikke at jeg satt i salen. Tårene rant det var helt magisk. Publikum ga ham kraftige applaus, og etter forestillingen ble han overøst med blomster. Vi to gikk sammen en tur i parken etterpå, begge så glade at vi nesten fløt over bakken.
Da vi omsider kom hjem, hvisket jeg til mamma at pappa ikke hadde noen kjæreste, og hun svarte stille: “Jeg vet.” Det var tydelig at hun hele tiden visste om hans skjulte evner og hvorfor han dro ut på kveldstid.
Fra den dagen var jeg stolt av pappa, og det skjulte talentet hans ble vår lille hemmelighet. Jeg følte meg takknemlig for den gleden han hadde brakt inn i livene våre med sin fantastiske gave.
