Jeg er nå blitt 41 år gammel og har vært gift med mannen min siden jeg var 22. For et par måneder siden begynte jeg å tenke på noe jeg aldri før hadde våget å sette ord på: Kanskje har jeg aldri virkelig vært forelsket i ham slik folk beskriver kjærlighet. Det var en helt vanlig kveld jeg satt i stuen og så på fjernsynet da tanken slo meg: Hvorfor har jeg aldri kjent på det venner kaller «sommerfugler i magen», det der lille suget av lykke, dragningen mot å løpe inn i noens armer? Jeg grublet lenge, og plutselig falt alt på plass.
Jeg kommer fra et vanskelig hjem. Faren min drakk mye, brukte opp pengene på sprit, kom hjem drita full og skapte uro. Moren min vasket hus hos folk for å bøte på det han ikke bidro med. Jeg vokste opp midt i krangler, slitenhet og spenninger. Som tenåringsjente ønsket jeg bare én ting: Å slippe unna. Jeg drømte ikke om kjærlighet jeg drømte om frihet, et rolig sted og søvn uten rop eller uro. Alt jeg ønsket var å komme meg bort.
Da jeg møtte mannen min, var jeg 22, han var ti år eldre. Allerede etter noen uker sammen begynte han å snakke om at vi burde flytte sammen, at han ville hjelpe meg, at han ville noe seriøst med oss. Jeg satt aldri ned og spurte meg selv om jeg faktisk var forelska. Jeg så en mulighet til å rømme hjemmefra til å skape meg et nytt liv. Jeg grep sjansen med begge hender. Jeg pakket sakene mine og dro. Ingen lange overveielser, ingen dype tvil bare et brennende ønske om å komme meg vekk.
Jeg kan ikke si jeg har hatt et dårlig liv. Han er en god ektemann pliktoppfyllende, ansvarsfull, arbeidsom. Vi har alltid hatt mat på bordet, betalt husleie, etter hvert kjøpte vi oss egen bolig. Han elsker barna våre og tar vare på familien. Det har aldri vært noen utroskap eller alvorlige krangler. Utenfra sett ser ekteskapet vårt «perfekt» ut. Og nettopp det forvirrer meg enda mer, for jeg har ingen god grunn til å føle denne tomheten.
Jeg er glad i ham. Jeg respekterer ham. Jeg er takknemlig for så mye. Han gir meg trygghet og stabilitet. Men når jeg ser tilbake, forstår jeg at jeg aldri har følt den voldsomme, glødende kjærligheten andre kvinner snakker om. Jeg har aldri kjent på sjalusi, aldri fryktet å miste ham, aldri gledet meg barnslig til han skulle komme hjem. Kjærligheten min har vært mer vane, fellesskap, takknemlighet ikke flammer.
Jeg tenker ikke på skilsmisse. Jeg leter ikke etter andre. Jeg vil ikke ødelegge familien min. Jeg prøver bare å forstå noe jeg aldri før har våget å innrømme: At kanskje det jeg kalte kjærlighet alle disse årene egentlig var behov for trygghet, et ønske om å slippe unna alt det vanskelige hjemme. Og nå, som 41-åring med voksne barn og stabilt hjem, ser jeg det tydelig.
Av og til får jeg dårlig samvittighet for å tenke slik. Jeg sier til meg selv: «Hvordan våger du å stille spørsmål ved det som har gitt deg så mye trygghet?» Men samtidig føles det riktig å være ærlig. Kanskje elsker jeg bare på min egen måte. Kanskje måtte jeg lære meg å overleve før jeg kunne lære hvordan det egentlig føltes å være forelsket. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at denne tanken har satt mye i bevegelse inni meg, ting jeg har båret med meg helt siden jeg var den lille jenta som bare ville ut av huset.
Hva ville du gjort om du var meg?
Jeg håper noen har gode råd til meg.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
