Mannen hadde fått en schæferhund ved navn Birk etter en måned med opplæring som hundetrener. Tjenestehunden, tre år gammel og streng, hadde allerede hatt tre eiere før ham. I starten ville de sende ham til en kontrollpost, men endte opp med å gi ham til praktikanten i stedet. Av en eller annen grunn var det ingen som ville ha ham, fordi han var motvillig til å lystre kommandoer. Det var snakk om å la ham stå igjen i kennelen og bare ta ham ut når det var strengt nødvendig, men siden både jeg og mannen min hadde mange slektninger som jobbet med hunder, bestemte vi oss for at dette skulle vi klare!
I begynnelsen, når jeg skulle mate Birk, brukte jeg en snøskuffe til å sette matskålen inn i hundegården.
Men det viser seg at en hunds hjerte kan smelte. Det smeltet virkelig. Etter ett år var Birk ugjenkjennelig. Vår yngste sønn var halvannet år den gangen. Jeg gikk ut i hagen for å rydde opp etter vårens søle og rot. Datteren min var i barnehagen, så jeg tok med minstemann ut. Bildet jeg fikk se glemmer jeg aldri: Sønnen min tripper rundt på de fortsatt våte blomsterbedene, mens Birk følger tett etter og med en gang gutten er i ferd med å falle, griper han ham forsiktig i jakkekragen og løfter ham forsiktig opp igjen.
Mannen min er avholds. Men sikkerhetssjefen hadde trukket seg unna. Vinen fløt nærmest fritt den kvelden. Mannen min tok bare over vakten og ble igjen for å følge med på sjefen.
Klokka er elleve om kvelden. Jeg sitter på verandaen og prøver forgjeves å ringe mannen min. Bekymringen river i meg jeg er redd han skal forsøke å krysse elva, snuble ned i vannet og drukne i den tilstanden. Akkurat som jeg er på nippet til å løpe av gårde og se etter ham, ser jeg plutselig porten slå opp, Birk kommer inn og drar mannen min etter seg i båndet, halvveis sovende. Birk hadde, på sitt helt egne vis, ført mannen min helt hjem til verandaen. Da han deiset ned på sofaen, satte Birk seg bare rolig ved siden av meg og kikket på meg med et uttrykk jeg aldri har sett før rent sarkasme. Jeg kunne ikke tro at det var mulig å lese så mye ironi i øynene til en hund.
Og fortsatt ertet jeg mannen min med historien om hvordan det var Birk som til slutt måtte geleide ham trygt hjem.
