29. mars
I går kom mannen min, Henrik, hjem fra jobben og virket litt fjern. Jeg spurte ham om bryllupet til broren hans, og han så straks ned. Så han sa at han skulle dra alene til bryllupet
Men hva med meg? Jeg ble helt overrumplet.
Henrik sa til meg: Kjære, jeg fikk bare utbetalt grunnlønn i januar, altså nesten ingen ting. Så jeg tror jeg drar alene til bryllupet til Even (broren hans). Du kan passe på Ingrid. Det kommer til å gå helt fint. Jeg blir borte i tre dager, må jo bo på hotell, spise ute, og kjøpe en gave til brudeparet.
Vi er egentlig en ganske ung familie. Vi bor i en ettromsleilighet i Oslo, den fikk vi av svigermor. Jeg er i foreldrepermisjon, og Ingrid er snart to år. Jeg har ikke hastverk med å begynne i jobb igjen, for jeg har ingen å overlate Ingrid til. Svigerforeldrene mine har hjulpet oss med leiligheten, så det er jeg jo takknemlig for.
Moren min har alltid vært opptatt med sitt, ofte har hun ekstrajobber for å holde økonomien oppe. Hun har sagt klart ifra: hvis jeg MÅ tilbake i jobb med en gang eller det virkelig haster, så kan hun stille opp som barnevakt. Men hun legger ikke til rette for at jeg skal få kjøpe ny kjole eller kunne dra til frisøren det må jeg glemme. Da orker hun ikke passe Ingrid for at jeg skal ha litt fritid.
Jeg kjenner moren min godt. Dessuten reiser hun til utlandet hvert år, og bruker gjerne helgene sine på spa og massasje.
Hjemme har vi sjelden hatt noen kriser. Når Henrik har fri, får jeg slippe ut litt, men han lar meg sjelden gå ut alene og da bare korte turer.
Så kom invitasjonen til bryllupet.
Henriks lillebror, Even, skal gifte seg, og seremonien skal holdes i Bergen. Det ville være tre dager borte hjemmefra. Jeg spurte mamma pent om hun kunne passe Ingrid, for det er tross alt et stort familiearrangement og bare for tre dager. Ingrid er dessuten rolig og grei å ha med å gjøre.
Mamma vegret seg lenge, men tok til slutt ut tre feriedager. Jeg ble så lettet. Endelig skulle jeg få noen dager uten å være mamma på heltid jeg har jo vært hjemme med Ingrid i over to år uten avbrekk.
Men alle forventninger raste sammen da Henrik plutselig fortalte at kun han skulle dra.
For meg var dette begynt å bli noe stort. Jeg ammet Ingrid det første året og gikk nesten aldri ut. Ingen tilbudte seg å være med henne. Samtidig reiste Henrik ofte på firmaturer og sosiale arrangementer.
Ærlig talt, jeg kjenner ikke Evens forlovede noe særlig bare sett et bilde.
Jeg ble lei meg. Men Henrik ville ikke høre. Han mente at det var helt naturlig.
Men kjære, moren din vil jo ikke ha Ingrid hos seg i flere dager nå. La henne få hvile og du får passe Ingrid. Vi trenger ikke tvinge noen, vet du. Og du kjenner jo ikke slekta mi så godt heller. Hva skal du egentlig der? Du har jo nok å gjøre hjemme. Jeg drar ned, spiser kake og kommer hjem igjen.
Så jeg bestemte: Ingen av oss drar. Hvorfor skal han bestemme hva jeg skal gjøre?
Hvem har egentlig rett i denne situasjonen?
Personlig synes jeg både min mor og Henrik er litt urimelige. Jeg vet at bestemor ikke er forpliktet til å sitte barnevakt, men litt omtanke for datteren sin kunne hun jo vist.
Og mannen min ser han ikke at jeg også trenger en pause? Jeg har ofret så mye for datteren min. Han burde faktisk vise forståelse hvis han elsker meg.
Kvinnen i denne situasjonen er lei seg. Hun er helt avhengig av mannen sin, og ingen stiller opp.
Jeg ville gjerne hørt hva andre mener. Jeg håper hun klarer å finne ut av det og si mening sin til mannen.
Kjære jenter, ikke glem at vi lever i et fritt land! Vi kan si vår mening, det skjer ikke noe dramatisk. Mannen din kommer ikke til å gå fra deg fordi du sier ifra, og gjør han det, har han kanskje aldri elsket deg på ordentlig. Vi må respektere hverandre og gi hverandre litt glede.
