Bjørn, kom deg i gang en gang i fra! ropte Lise irritert og dyttet den sovende mannen i siden. Dette er uutholdelig!
Hva? mumlet han i søvne.
Bjørn hørte ikke naboens rop fra leiligheten over. Lise kunne derimot ikke finne roen:
Solveig skriker igjen! Hører du ikke?
Bjørn svarte ikke, men falt dypere inn i søvnen
Sov videre! brøt Lise ut i sinne. Jeg drar selv, for ingen i oppgangen klarer å roe dette monsteret!
Hun kastet på seg en morgenkåpe, smalt døren i veggen og gikk ut.
Den søvnige Bjørn reiste seg med motvillig sukk, forbannet alt som eksisterte, og fulgte etter henne.
***
Lise stod allerede foran døråpningen der forstyrrende lyder kom fra, og banket så hardt hun kunne på den.
Bjørn kom akkurat i tide: Pål hadde grepet tak i døren og åpnet den.
Et sted fra leiligheten hørtes den seks år gamle Eiriks gråt og Solveigs hulende rop.
Hva vil du? knurret eieren med en truende stemme. Han var fylt av alkohol og hadde nesten mistet balansen.
Har du sett klokka? skrek Lise. Det er natt i dag!
Hva nå? steg Pål frem, knyttnevene knyttet.
Ingenting! brøt Bjørn ut, og med et kraftig slag slo han naboen i bakken.
Mannen falt rett ved dørstokken og ble stille.
Et par minutter senere kom en skjelvende Solveig frem fra rommet med tydelige merker i ansiktet. Hun så redd på mannen, redd for å nærme seg.
Ring politiet, sa Bjørn med medlidenhet i blikket mot den fortvilte kvinnen. Så vil han våkne opp igjen.
Han vil ikke våkne, sniffet Solveig. Han skal sove for alltid.
Er du sikker? spurte Lise.
Solveig trakk på skuldrene:
Jeg håper
Det tror jeg ikke, avbrøt Lise bestemt. Jeg tåler ikke mer av dette bisarre teateret. Jeg må på jobb i morgen. Så du, ta med sønnen, dere kan overnatte hos oss. Og i morgen må du ta deg av ham.
***
Nattlige konflikter hadde lenge vært en del av hverdagen i denne oppgangen, og ingen greide å blande seg inn.
Kun Bjørn, i tråd med Lises påbud, sukket tungt, kledde på seg og gikk opp trappen.
Etter hvert ble Lise lei av dette. Hun merket også at jo dypere hun gikk, jo ivrigere løp mannen hennes for å “redde” naboen.
Igjen? Du er en frelser! sutret hun etter ham.
Bjørn hørte henne ikke. Han så kun de redde øynene til Eirik, som akkurat da presset seg opp i morens fang, og Solveigs bleke, fryktsomme ansikt.
Etter å ha tatt seg av Pål, førte Bjørn tradisjonelt den unge kvinnen og barnet inn i leiligheten sin, langt fra fristelsen. Lise dekket dem med et teppe i stuen.
Etter hvert begynte Solveig å takke sine redningsmenn ved å bringe kaker og annet hjemmebakt.
Slik ble naboene venner.
Snart ble Solveig og Eirik faste gjester hos Lise og Bjørn. Solveig tilbød stadig hjelp i husholdningen, og Eirik
Han strakte seg oppriktig etter Bjørn, den rolige, tobakksduftende, pålitelige mannen, og så på ham som på en superhelt.
Bjørn følte seg varm av dette blikket. Han begynte å kjøpe leker til gutten, reparere hans småbiler, en dag tok han med seg et metallbyggesett, senere en fotball.
***
Lise og Bjørn hadde ingen barn. Først håpet de på å nyte livet i par, men så kom andre grunner til at det bare ikke ville gå.
Den stille smerten ble som en tredje beboer i leiligheten.
En dag, da gutten stod med store åpne øyne
Lise holdt seg vanligvis tilbake, men på jobben slapp hun etter hvert følelsene løs. Røykerommet ble hennes lille flukt.
Kan du tro det, så kom naboen i tårene i natt! fortalte hun kollegene med en dramatisk stemme. Ektemannen hans bråkte igjen! Jeg skjønner ikke slike kvinner! De respekterer ikke seg selv! Jeg ville aldri ha stått imot ham! Ikke en dag ville jeg ha tolerert det!
Kanskje hun elsker ham, foreslo den eldste i avdelingen, Valentina. Du sa jo selv at han er en gullmann når han er edru.
Gull? Nei, bare en kylling uten hode! spyttet Lise. En annen i min situasjon ville ha brutt med den fyren for lenge siden!
Kanskje hun ikke har noe annet sted å gå, innførte den unge Iren. Det er tungt med ett barn alene. Så hun holder ut.
Det er helt feil! protesterte Lise, mens hun slapp ut en sky av røyk. De er ikke engang meldt hos hverandre! De bor i leiligheten hennes! Det er på tide å sveipe ham bort med en kost! Hun har ingen stolthet igjen! Hun er en ren tåpe!
Hun ropte så høyt som hun kunne, som om hun ville overbevise seg selv om hun var smart, sterk, uavhengig og hundre ganger bedre enn Solveig.
Men da hun kom hjem, så hun nesten hver dag den samme scenen: Bjørn og Eirik som satt ved byggeklossen. En sjelden, men etterlengtet lyd fylte rommet latteren fra mannen hennes.
En lørdag kom Lise hjem fra butikken med tunge poser. Døren til Solveigs leilighet sto på gløtt. Hun kastet blikket inn og stanset i dørkarmen.
De kysset ikke, de omfavnet ikke, de gjorde ingenting ulovlig.
De var bare
Bjørn satt på en krakk med hammeren i hånden, og Eirik stod ved siden av og ga ham spiker. Solveig, som lente seg mot dørkarmen, så på dem med en rolig, dyp tilfredshet. Lise kjente kulden bre seg i kroppen: de var én enhet et bilde av en perfekt familie som hun selv aldri klarte å skape.
«Forferdelig tanke,» mumlet hun og gikk sin vei. «Tull! Bjørn kan ikke. Jeg er alt for ham! Og den Solveig dum kylling!»
***
Neste gang Solveig kom for hjelp, stoppet Lise henne i døråpningen og sa så høyt hun kunne, slik at Bjørn også hørte:
Hvor mange ganger, Solveig? Når skal du bli fornuftig? Han er ikke din mann! Hvorfor står du overfor dette berusede monsteret i ditt eget hjem? Kast ham ut, så er det slutt! Liker du å spille offer? Skam deg! Sønnen din ser på deg!
Ordene hennes falt som gift i jorden.
Uken etter dro Pål, bøyd og ynkelig med kofferten i hånden, fra oppgangen.
Lise jublet. Endelig var de borte. Ingen kaker lenger, ingen barnelek i korridoren.
Først gledet Lise seg over stillheten, renheten og orden. Men snart ble stillheten i leiligheten tyngende, som en tykk tåke.
Bjørn kom hjem fra jobben, spiste i stillhet og satte seg foran TV-en. Han ble stadig mer melankolsk og stille.
«Han er bare sliten,» prøvde Lise å overbevise seg selv. Det er derfor han ikke ser på meg ved bordet, ikke ler av vitsene mine. Han sover med ryggen til meg, som om jeg ikke eksisterer.
En dag ble hodet hennes så vondt av overarbeid at hun tok heisen ned til etasjen under. I en forvirret stund trykket hun på feil knapp. Døren til Solveigs leilighet stod på gløtt
Déjà vu.
Hun gikk inn.
Mange ganger spurte hun seg selv: hvorfor? Hvorfor gikk jeg inn?
Hun så Bjørn og Solveig omgitt av hverandre, så opptatt av hverandre at de ikke merket henne. Hun snudde seg på tå og forlot rommet lydløst, lukket døren forsiktig bak seg
En time senere kom Bjørn inn som om ingenting hadde skjedd, spiste i stillhet og så på TV-en
Lise holdt munnen stum.
Hun klarte ikke å si noe til mannen. Hun tenkte at nå når hun visste om hans hemmelighet, var det nok til å prøve å rette opp.
Hvor hatet hun Solveig i det øyeblikket! Og seg selv! For hun hadde presset ham ut. Hun hadde skapt plass for sin egen mann. Men Bjørn var ikke hennes ekte mann. Han hadde flere ganger bedt om å gifte seg, men hun hadde alltid avvist. Nå kunne han lett gå fra henne.
Hun ville ikke fortelle ham at hun kjente hans affære!
Hva om ingenting kom til å gå bra med denne kyllingen? Lise bestemte seg for å tåle.
Hun ventet.
Hun holdt ut.
Bjørn og Solveig fortsatte i skjult affære. Lise visste det, men lot som om hun ikke så.
Av og til besøkte Solveig dem med sønnen og kaker, akkurat som før. Lise smilte, tok imot kaken og sa ingenting.
Hun hadde tålt i flere år.
En dag kalte Lise naboen en «tåpe», uten å innse at hun programmerte sin egen fremtid.
Nå står hun fast i en uheldig situasjon, og stillheten er hennes høyeste tilståelse om eget nederlag.
Lise frykter å slippe for mye, for ikke å knuse den «lykkelige» familien hvor hun har den viktigste rollen som den evige tåpen.
Etter hvert skjønner hun at å holde på fasaden kun gjør smerten dypere. Å akseptere sannheten og slippe taket kan gi frihet, både for seg selv og for de andre. Livet lærer at den som alltid tåler, til slutt mister seg selv; ekte styrke ligger i å stå opp for det som virkelig betyr noe.
