Uten sjel
Klara Evensen kom hjem.
Hun hadde vært hos frisøren, og selv om hun nettopp hadde fylt 68 år, unnet hun seg fortsatt slike besøk med jevne mellomrom.
Klara stelte hår og negler, og disse små ritualene ga henne både energi og bedre humør.
Klara, det var ei slektning som var innom og spurte etter deg.
Jeg sa du kom senere hjem.
Hun sa hun skulle prøve igjen, fortalte mannen hennes, Jørgen.
Hvilken slektning?
Jeg har da knapt noen igjen.
Sikkert en fjern kusine skal vel be om noe.
Burde sagt jeg hadde dratt til Nordkapp, svarte Klara irritert.
Skal du virkelig si slike ting?
Hvorfor lyve?
Jeg synes hun lignet på familien din høy, staselig, minner litt om svigermor, Gud hvile henne.
Hun virket ikke som om hun skulle be om noe.
Skikkelig dame, pent kledd, forsøkte Jørgen å roe kona si.
Etter cirka førti minutter ringte slektningen på.
Klara åpnet døra selv.
Ja, kvinnen lignet på hennes avdøde mor.
Pent kledd, dyr kåpe, støvletter, hansker, og små diamantørepynt.
Slikt hadde Klara greie på.
Klara bød kvinnen til det allerede dekkede bordet.
La oss bli kjent, når vi først er slekt.
Jeg heter Klara, det holder.
Ser vi er omtrent jevngamle.
Dette er min mann Jørgen.
Hvordan er vi slekt?
spurte Klara.
Kvinnen nølte, rødmet litt, Jeg heter Ingrid Ingrid Valstad.
Vi har ikke så stor aldersforskjell.
Jeg ble 50 år den 12.
juni.
Sier den datoen deg noe?
Klara ble straks blek.
Jeg ser du husker.
Ja, jeg er datteren din.
Ikke bli urolig jeg vil ikke ha noe av deg.
Ville bare møte min biologiske mor.
Jeg har levd hele livet uten å vite grunnen til at mor ikke hadde kjærlighet for meg.
Hun har vært borte i åtte år nå.
Hvorfor var det bare far som elsket meg?
Han døde nylig, bare to måneder siden.
Det var først da jeg fikk vite om deg.
Han bad deg tilgi ham, om du kan, sa Ingrid nervøst.
Jeg forstår ingenting?
Har du en datter?
spurte Jørgen overrasket.
Tydeligvis.
Jeg forklarer deg det etterpå, svarte Klara.
Så du er datteren min?
Flott!
Har du sett?
Om du tror jeg kommer til å angre og be om unnskyldning, så tar du feil.
Jeg har ikke noe skyld her, sa Klara til Ingrid, Jeg håper pappaen din fikk forklart alt?
Om du tror du kan vekke noen morsfølelser i meg, så er det uansett umulig.
Beklager.
Kan jeg få besøke deg igjen?
Jeg bor i utkanten av byen.
Vi har en stor tomannsbolig, vil dere komme på besøk?
Du blir vant til tanken på at jeg finnes, kanskje?
Jeg tok med bilder av barnebarnet og oldebarnet ditt vil du se dem?
spurte Ingrid forsiktig.
Nei.
Vil ikke.
Ikke kom igjen.
Glem meg.
Farvel, svarte Klara skarpt.
Jørgen bestilte en taxi til Ingrid og fulgte henne ut.
Da han kom tilbake, hadde Klara alt ryddet bort fra bordet og satt rolig foran TV-en.
Du har virkelig hardt mot!
Du burde hatt kommandoen over militæret har du ikke hjerte eller sjel?
Jeg har lenge tenkt du er nådeløs, men at det var så ille, det visste jeg ikke, sa mannen.
Vi ble kjent da jeg var 28 år, ikke sant?
Kjære, livet mitt hadde tatt fra meg sjelen lenge før det.
Jeg var en bygdejente som alltid drømte om å flytte til byen.
Derfor jobbet jeg hardt og var best i klassen, og kom inn på universitetet som den eneste fra landsbyen.
Da jeg var 17, møtte jeg Vidar.
Jeg elsket ham grenseløst.
Han var nesten 12 år eldre, men det plaget meg ikke.
Etter fattig barndom virket alt i byen som et eventyr.
Stipendet strakk ikke til.
Jeg var ofte sulten, så jeg gledet meg hver gang kjæresten inviterte til kafé eller på is.
Han lovet aldri noe, men jeg var sikker på at slik kjærlighet måtte føre til giftermål.
En kveld inviterte han meg på hytta, og jeg sa ja uten å nøle.
Jeg var sikker på at nå etter alt ville han bli min.
Hyttemøtene ble faste.
Snart var det klart at jeg var blitt gravid.
Jeg fortalte Vidar.
Han ble overlykkelig.
Jeg spurte selv når gifter vi oss?
Jeg var fylt 18, kunne levere egenerklæring til folkeregisteret.
Har jeg sagt jeg skulle gifte meg med deg?
svarte Vidar.
Jeg har ikke lovet deg det, og det kommer ikke til å skje.
Dessuten er jeg gift sa han rolig.
Og barnet?
Og meg?
Du er ung og frisk.
Man kan skulpturere deg til en norsk statue.
Ta permisjon fra universitetet.
Frem til det blir synlig, studer.
Så tar jeg og kona deg inn hos oss.
Kona og jeg får ikke barn.
Kanskje fordi hun er eldre.
Når du føder, tar vi barnet.
Hvordan det ordnes, trenger du ikke tenke på.
Jeg er ikke hvem som helst i kommunen.
Kona er avdelingsleder på sykehuset.
Så barnet blir godt ivaretatt.
Etterpå får du hvile, og tilbake til universitetet.
Vi gir deg også litt penger.
Den gang visste ingen om surrogati.
Jeg var kanskje Norges første «surrogatmamma».
Hva skulle jeg ellers?
Dra tilbake til bygda og skjemme ut familien?
Frem til fødsel bodde jeg hos dem.
Vidars kone kom aldri inn, kanskje var hun sjalu.
Datteren ble født hjemme, jordmor kom, alt ordentlig.
Jeg ammet ikke, jenta ble tatt med med én gang.
Jeg har ikke sett henne siden.
Uka etter ble jeg diskret sendt hjem.
Vidar ga meg penger.
Tilbake til universitetet, så jobb på fabrikk.
Fikk ett rom på familiehjemmet.
Jobbet først som vanlig operatør, så senior på kvalitetskontrollen.
Venner hadde jeg mange, men ingen fridde før du, Jørgen, kom.
Jeg var 28, trengte egentlig ikke gifte meg, men det måtte til.
Resten vet du.
Vi har hatt det bra byttet tre biler, huset er fylt, hytta velstelt.
Hvert år på ferie.
Fabrikken overlevde 90-tallet fordi traktorutstyret ble laget kun i ett verksted, ingen vet hva de andre gjør.
Fabrikken er fortsatt gjerdet inn med piggtråd og vakttårn.
Vi fikk pensjon med gode vilkår.
Vi har alt.
Ingen barn, og vi har ikke trengt dem.
Ser hvordan unge folk er nå avsluttet Klara.
Vi har ikke hatt det så bra.
Jeg har elsket deg.
Prøvd hele livet å tine hjertet ditt, men aldri klart det.
Greit, vi fikk ingen barn, men ikke engang en katt eller hund har du vist omsorg for.
Søsteren min spurte om pleie til niesen, du nektet å la henne bo hos oss én uke!
I dag kom datteren din, og hvordan møtte du henne?
Eget blod, og du Hadde vi vært yngre, ville jeg skilt meg, men nå er det for sent.
Det er kaldt med deg bare kaldt, sa Jørgen sint.
Klara ble litt redd, han hadde aldri snakket så hardt til henne.
Datteren hennes endret alle hennes vante rutiner.
Jørgen flyttet til hytta.
De siste årene har han bodd der.
På hytta har han tre hunder plukket opp forlatte valper og et ukjent antall katter.
Han er sjelden hjemme.
Klara vet han besøker datteren Ingrid, har møtt alle der, forguder oldebarnet.
Han har alltid vært litt rar, får bare leve som han vil, tenker Klara.
Hun har aldri tatt initiativ til å bli kjent med datteren, barnebarnet eller oldebarnet.
Hun reiser alene til sjøen, slapper av, samler krefter og føler seg strålende.
