Da kollegaen min, Ingrid, inviterte meg til bryllupet sitt, hadde jeg jobbet litt over fire måneder i forlaget. Vi fant tonen nærmest fra første dag jeg begynte. Kjæresten hennes hadde jeg aldri møtt før. Likevel takket jeg ja til invitasjonen, for jeg gledet meg til å vise fram min nye kjole. Utenom meg kom flere av våre kollegaer, og vi fulgte hverandre inn på festen. Den ettermiddagen kom vi litt sent, og da vi ankom var alle gjestene allerede benket rundt bordene. Vi snek oss lydløst inn i festsalen.
Over hundre mennesker var samlet. Selskapslokalet var nydelig pyntet med hvite villblomster og levende lys, og bordene bugnet av norske retter rakfisk, reinsdyr, spekemat og lefser så langt øyet rakk. Men det var ikke maten eller pynten som satte hjertet mitt i brann. Da jeg så forloveden til Ingrid for første gang, mistet jeg nesten pusten. Jeg falt pladask! Og jeg innså umiddelbart at følelsene var gjensidige. Hele kvelden gikk jeg rundt som i en tåke, kinnene glødet og hjertet hamret så jeg knapt fikk puste. Jeg greide hverken å spise eller drikke.
Til slutt orket jeg ikke mer. Jeg måtte hjem, jeg måtte stenge meg inn og prøve å brenne ut denne stormen på egen hånd. Neste kveld, da jeg gikk ut fra kontoret, sto han plutselig der ved hovedinngangen og ventet på meg. Hans nyblivne kone hadde ferie, så hun var ikke til stede på jobben.
Uten et ord tok han hånden min og førte meg til bilen sin. Stillheten mellom oss var intenst ladet, og snart begynte han å kysse meg. Jeg hadde ingen kraft til å stå imot. Vi kysset og pratet i timevis. Til slutt dro vi hjem til meg og der skjedde det. Han lovte at han ville gå fra sin kone og gifte seg med meg. Og det var akkurat det han gjorde. Han dro hjem til henne, sa det som måtte sies, pakket sakene sine og kom tilbake til meg. Hva som ble sagt mellom dem, har jeg aldri spurt om.
Kort tid etter giftet vi oss, og kjøpte oss en liten leilighet sammen i Oslo. Nå har vi vært sammen i over tre år. Jeg sluttet umiddelbart i jobben. Jeg tør ikke tenke på alle de stygge ordene som sikkert ble hvisket bak min rygg. Ekskona hans, Ingrid, hadde jobbet på forlaget i mange år, jeg var bare den nye. Selvsagt fikk hun all sympati. Hvordan hun har det nå vet jeg ikke vi har aldri snakket om det.
Han og jeg bestemte oss for å starte på nytt på blanke ark. Nå føler jeg meg virkelig lykkelig! Mange spådde ekteskapet vårt en kort levetid, men vi har holdt sammen, og hver dag føles som en ny forelskelse. Etter alt dette vet jeg én ting sikkert: Man må kjempe for sin egen lykke!
