Ingrid, ta henne! Jeg klarer ikke mer! Bare det å ta i henne gjør meg kvalm!
Lise skalver. Babyen hennes skriker utrøstelig i armene.
Ingrid tar niesen sin forsiktig og nikker.
Greit. Men det er ditt valg, ingen klager etterpå?
Nei, hva slags klager?! Ta henne, jeg vil ikke ha henne!
Den lille ble født for bare én måned siden. Allerede tidlig i svangerskapet var det noe som ikke stemte med Lise. Ingrid merket humørsvingningene og tenkte det hørte til svangerskapets siste fase. Søsteren hadde vært enke i over sju år. De voksne barna bodde for seg selv. En sørlandstur, en kort romanse og en uforventet graviditet det kom brått på alle. Lise var aldri en spontan type. Først så det ut til at hun gledet seg til barnet. Men etterhvert merket Ingrid at søsteren vekslet mellom å kjøpe babyklær, lete etter barnevogn, for så å trekke seg bort og bli taus i uker, nærmest usynlig bak sin egen mur.
Rett før fødselen sluttet Lise å snakke med familien, hun ringte ikke mor, Ingrid eller noen av barna. Til slutt sporet Ingrid henne opp på Ullevål sykehus hvor Lise forberedte seg på å gi fra seg babyen.
Lise, hva er det som skjer? Hvorfor?
Jeg vet ikke selv. Jeg føler ingenting. Hun er fremmed.
Hvordan fremmed? Det er jo barnet ditt!
Hun blir ikke min! Lise snur seg mot veggen.
Ingrid får moren på banen og sammen klarer de å overtale Lise til å ta med babyen hjem. Moren insisterer på at Lise og babyen bor hjemme hos henne i starten for å kunne hjelpe. I virkeligheten følger alle med på Lise. Hun tar seg av babyen på mekanisk vis, uten å dvele et sekund lenger enn hun må. Navnet får hun av mormoren, men det er tanten som bærer henne på armen.
Lise, jeg kan ta henne. Jeg oppdrar henne, men om litt hvem tror du kommer til å kalle seg mamma da?
Det er mitt problem. Bare ikke jeg!
En uke senere blir papirene ordnet, og Ingrid blir offisiell verge for niesen sin. Lise flytter til en annen by.
Lille Ada vokser opp som en livlig og latterfull jente. Hun begynner å gå tidlig, snakker tidlig, og kaller Ingrid for mamma.
Tolv år går.
Mamma, jeg fikk tre seksere i dag, og i morgen skal vi på kino med klassen! roper Ada muntert og fyller leiligheten med glede.
Er det henne?
Ja, Lise, det er henne. Jeg ber deg…
Hei! Jeg heter Ada, og hvem er du?
En lang, mørkøyd jente står i døråpningen og ser overrasket fra damen ved kjøkkenbordet til kvinnen ved vinduet som er hvit som et laken.
Jeg… Lise. Jeg er moren din, Ada.
Jeg ba deg la være! Ingrid ser strengt på søsteren og skynder seg mot Ada. Ada! Jeg skal forklare alt!
Ikke nå, mamma. La oss høre. Så, du sier at du er moren min. Ja vel?
Jeg har kommet for å hente deg. Vil at du skal bo med meg.
Hvorfor?
Fordi du er datteren min.
Nei, det er jeg ikke. Jeg har én mamma, hun står her. Trenger ingen annen! Og deg håper jeg dette er første og siste gang jeg ser. Ada går rolig ut av kjøkkenet.
Ingrid synker sammen på stolen.
Hva oppnådde du nå, Lise?
Ingenting ennå. Men jeg gir meg ikke. Om jeg må, går jeg til retten.
Hvorfor gjør du dette? Du ville jo ikke ha noe med henne å gjøre, ingen forsto den gang hvorfor. Og nå, etter så mange år, vil du ha henne tilbake? Beklager, Lise, du får dra til mamma nå, jeg må til dattera mi.
Til niesa! Lise reiser seg.
Ingrid bare sukker, lukker døren og går inn til Ada.
Veslejenta mi…
Mamma, vent. Før du forklarer, må jeg si noe. Jeg vet alt. I fjor, da vi hjalp mormor å rydde, fant jeg vergemålsdokumentene. Jeg ble sint for at dere aldri sa noe. Ville møte henne, spørre hvorfor? Men så skjønte jeg at det ikke betyr noe. Du er mammaen min! Og jeg trenger ingen andre!
Ada, jenta mi! Jeg slipper deg aldri fra meg.
Jeg slipper ikke meg selv heller, sier Ada og ler. Husker du klassekameraten min, Kristian? Moren hans er jurist, familie-spesialist.
Du, jenta mi, ikke bli voksen altfor fort. Jeg er fortsatt den store mammaen akkurat nå! sier Ingrid og ler og klemmer Ada. Vi ringer henne selvfølgelig og ordner alt.
Det følger måneder med nerver og sak mellom Lise og Ingrid, men retten lar Ada bli hos Ingrid. Ada får bestemme selv hun nekter å bo hos biologisk mor.
Søstrene står utenfor tinghuset.
Endelig er dette marerittet ferdig, sier Ingrid lettet. Hva skal du gjøre nå?
Dra, Ingrid. Jeg vil ikke være i veien. Men jeg vil hjelpe, ikke si nei. Jeg har spart til Ada i årevis, dokumentene ligger hos mamma.
Hvorfor alt dette, Lise? Hvorfor ga du henne vekk?
Det var ingen romanse, Ingrid. Det var en mørk park, en sen kveld.
Ingrid holder pusten.
Og du har tiet? I alle disse årene?
Ingenting kunne rettes opp. Jeg skjønte ikke at jeg var gravid før det var for sent. Ikke si noe til Ada. Hun trenger ikke vite. Det er mitt liv, ikke hennes. Kanskje tilgir hun meg en dag.
Ingrid klemmer søsteren og sammen ser de bort på Ada som står med mormor og smiler.
Noen ganger kan det frykteligste bli noe vakkert. Hun er så nydelig! sier Lise og tørker tårer. For første gang på mange år ser Ingrid et smil på søsterens ansikt.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
