Inger er seksti år gammel nå, og minnene om livet hennes kommer ofte tilbake til meg disse dager. Hun fikk to barn og bodde sammen med ektemannen sin i en toroms leilighet i Oslo. Men “bodde sammen” er kanskje ikke helt riktig å si. Hun holdt heller ut med ham, gjennom mange år. Han var en vanskelig mann, selvgod og sta, med et hardt vesen. Alt hjemme skulle alltid være slik han ønsket det, og derfor svelget Inger mange frustrasjoner i årenes løp.
Barna kom, og livet gikk videre. Datteren hennes, Sigrid, hadde vært gift i tolv år på det tidspunktet. Sigrid og mannen hennes, Eirik, hadde sammen tatt opp et boliglån, og selv om det var tungt, klarte de å nedbetale lånet steg for steg. Hver liten lønnsøkning og bonus gikk rett inn på lånet.
Begge jobbet fullt, hadde nok til å betale renter og avdrag, kjøpe klær til barna og gi dem en god oppvekst. Sigrids bror, Even, levde enda bedre enn søsteren. Han eide flere leiligheter rundt om i Oslo, og hadde dessuten et feriehus på landet.
En dag ringte Even til Sigrid for å fortelle noe viktig: Mamma og pappa har bestemt seg for å skilles, det var mammas avgjørelse. De har allerede solgt leiligheten og delt pengene. Jeg har lovet pappa at jeg skal ta vare på ham, akkurat som jeg lovet deg å ta vare på mamma, sa Even.
Sigrid ble forfjamset. “Hva mener du med det? Hvor skal hun bo? Du vet vi bare har en toroms leilighet. Vi har to barn. Hvor skal hun sove?” spurte hun opprørt. “Er det mitt ansvar å ordne det? Du kan vel ikke la din egen mor stå alene?” svarte Even.
“Jeg tror ikke Eirik kommer til å være særlig glad for dette heller,” la Sigrid til bekymret. “Det får være opp til dere,” svarte Even, før han la på.
Even hadde allerede tømt en av sine små leiligheter i byen for faren. Han trengte ikke å bry seg særlig mer. Sigrid innså at hun måtte ordne noe for moren sin selv. Hun bestemte seg for å ta opp et nytt lån og kjøpe en leilighet til sin mor, på hennes eget navn. Det overrasket henne at banken godkjente søknaden. Ingers del av pengene fra den solgte leiligheten gikk inn som egenkapital, resten lånte Sigrid, og hun måtte jobbe enda hardere for å klare de månedlige avdragene.
Eirik klarte aldri helt å forsone seg med konas valg. Han gikk ofte rundt og sukket tungt, og mente alvorlig at folk i deres alder ikke burde skilles. “Det er barna som får bære byrden for foreldrenes valg,” pleide han å si. “Er det virkelig rettferdig?”
Hva synes du selv? Er det Eirik sier sant?
