Jeg husker ikke så mye om foreldrene mine. Da moren min døde, ville faren min ikke bli alene med en liten jente i armene. Han tok meg, Elise, med til mormor, satte meg utenfor porten, og dro. Akkurat da var mormor i hagen, så hun hørte bare lyden av bilen som startet.
«Hvem har han med seg nå?», tenkte hun, og gikk ut for å se.
Da hun kom ut, fikk hun øye på meg.
«For et fjols! Han kunne i det minste ha sagt ifra!» Hun tok meg i hånden og førte meg inn. Senere på kvelden kom morfar hjem.
Hva? Tok Olav henne med hit?
Ja, han gjorde det. Han satte ungen under porten og kjørte sin vei. Hva slags ungdommer er det som gjør sånt?
De satt lenge og snakket stille sammen før de gikk til sengs. Tiden gikk, og besteforeldrene mine la all sin omsorg og kjærlighet i meg.
De lærte meg å vise respekt for folk og å være flink i huset. Jeg vokste opp og ble etterhvert besteforeldrenes hjelper. De ble aldri lei av meg, som liknet så mye på datteren deres min mor. Hun hadde også alltid stilt opp for sine foreldre før hun ble syk. Det var bare minnene om henne som ga besteforeldrene mine trøst og varme.
Jeg hadde allerede fullført videregående. En kveld var det morfar som først tok ordet:
Du er så flink og forstandig, Elise. Jeg skulle ønske vi kunne sende deg bort for å studere.
Ja, det er viktigere enn noen gang med utdanning i dag, svarte mormor.
Besteforeldrene mine tok av sine siste sparepenger og sendte meg til Oslo for å studere. Jeg fullførte økonomistudiet med topp karakterer og reiste senere hjem til bygda igjen.
Jeg likte meg aldri noe særlig i byen. Besteforeldrene mine var overlykkelige nå skulle de ikke sitte alene i alderdommen. Jeg bestemte meg for å satse på å utvikle bygda vår. Jeg begynte med jordbruk. Tok opp et lån i norske kroner, kjøpte jord og ansatte folk. Etter hvert bygget jeg opp et lite gårdsbruk og kjøpte inn husdyr. Likevel manglet jeg fortsatt arbeidsfolk, så jeg satte inn en annonse i lokalavisen, med løfte om god lønn og bolig.
En dag dukket en mann opp møkkete og uflidd, årene hadde ikke vært snille mot ham. Han gikk bort til meg og presenterte seg som faren min.
Han ba meg ikke om noe etter tjue år visste han at han ikke hadde krav på det. Han ba bare om å få være nær meg. Han var blitt helt alene, og kanskje kunne han hjelpe meg på et vis. Jeg tilga etter hvert min far, men det tok noen måneder. Siden da har han bodd sammen med oss, hjulpet til med alt og er stadig redd for å bli forlatt igjen.
Nå ser jeg tilbake og skjønner at det å tilgi ikke først og fremst var for hans del, men for min egen fred. Jeg innså at uansett hvor vond starten var, er det aldri for sent å bygge broer.
