Du, jeg må bare fortelle deg noe som skjedde i helgen det var nesten som et lite familie-drama fra en TV-serie.
Moren min har alltid hatt en stor familie, vet du, seks søsken opprinnelig, men nå er de bare tre igjen. Hun bor fortsatt her i bygda sammen med ei av søstrene sine, og de jobber hele sommeren og lever på det de tjener gjennom vinteren. Selvfølgelig har vi også en hage sammen, der vi dyrker grønnsaker og blomster typisk bygdeliv, liksom.
Den tredje søsteren til mamma, tante Sigrid, har flytta til Oslo for lenge siden. Hun har en stor leilighet der, og i tillegg en skikkelig fin hytte ved Mjøsa. Mannen hennes, Rune, er direktør for et byggfirma eller noe sånt. Men sånn har de ikke alltid hatt det, altså! Før bodde de på landet de også, og mamma og tante Liv hjalp dem alltid med det de kunne hver gang de trengte det. Men etter at de slo seg opp og ble «byfolk», har de nesten glemt oss helt, føler vi.
Så, her om dagen, fikk mamma helt tilfeldig høre at Sigrid hadde giftet bort datteren sin, Silje. Først ble mamma skikkelig overraska, men hun latet som om hun visste det, fordi hun syntes det var så flaut overfor alle. Det er jo litt pinlig hvis søstra di ikke en gang vil ha deg med i bryllupet til barnet sitt.
Hun kom hjem og fortalte alt til tante Liv. De ble begge ganske sjokkerte og ikke minst såret. De bestemte seg for å ringe tante Sigrid for å gratulere, mest for å legge inn en slags dårlig samvittighet, vet du. Men det kom bare et kort «takk» før det ble stille i røret.
Noe må likevel ha truffet henne, for plutselig, noen dager etter, dukker hun opp på døra hos oss sammen med Silje og ektemannen. De hadde med seg en stor pakke indrefilet og en skikkelig dyr flaske vin fra polet. Men mamma, hun var så såret at hun egentlig bare ville ha dem ut. Hun sa rett ut at hvis vi ikke var gode nok til å bli invitert med på restaurant, så trengte de heller ikke komme hit og late som ingenting.
Og vet du hva Rune, mannen til tante Sigrid, sa? Han bare lo litt og sa at ja, de hadde vært litt flaue over oss, for hvis vi dro på restaurant sammen ville hele stedet lukte fårikål, som om vi var noen bondetamper. Det gjorde vondt, altså. Mamma sa at de ikke trengte å komme tilbake, og at hun ikke ville se dem mer. Tante Liv støtta henne selvfølgelig, og kutta kontakten hun også.
Det var litt av en scene, tror alle var litt sjokka etterpå. Helt ærlig vet jeg ikke om dette noen gang ordner seg. Men ja norsk bygdesjel, vet du; stoltheten sitter dypt!
