Jeg forsto ikke hvor maten min kone hadde laget, forsvant. Så fortalte min svigermor oss sannheten.
Dette skjedde for mange år siden. Til å begynne med var jeg bare glad for at svigermoren min bodde hos oss, for vi fikk mye hjelp. Sønnen vår var ofte syk, så vi bestemte oss for å ikke sende ham i barnehage. Da ba min kone, Ingrid, sin mor, Astrid, om å passe barnebarnet.
Astrid godtok det, men kun om hun kunne komme til oss hver dag og dra hjem om kvelden. Hun ville ha roen og hvilen i sitt eget hjem.
Noen ganger hadde vi viktige ærender på kvelden, eller vi ønsket å gå ut. Da spurte vi en nabo om hjelp, og Astrid dro hjem for å slappe av. Vi ønsket ikke å slite henne ut.
I starten fungerte alt fint. Vi skyndte oss hjem fra jobb, barnet var mett og nydusjet. Men så sluttet Astrid å vente på oss, og hun dro hjem før vi rakk å komme tilbake.
Min kone lagde alltid mat for en eller to dager om gangen. Hver måned ga vi svigermor et konvolutt med kronervi var takknemlige og forsto at hun brukte sin tid på oss.
Men så begynte vi å merke at maten min kone lagde, forsvant fortere enn før. Astrid spiser knapt noe mens hun er hos oss, og gutten vår spiser enda mindre. Jeg bestemte meg for å spørre min svigermor direkte om dette.
Hun svarte ærlig: Svigerfaren min, Olav, kom ofte innom om ettermiddagen. Astrid laget ikke middag hjemme, så hun ga ham rester fra kjøleskapet hos oss. Dermed spiste han middag i vårt hus nesten daglig.
Jeg ble forfjamset. Svigermor dro jo hjem hver kveld. Er det virkelig så vanskelig å koke litt mat selv? Jeg kunne forstå om svigerfar kom innom til middag en sjelden gang, men ikke hver dag!
Til slutt satt vi der uten mye igjen til kvelds. Min kone sa ikke noe, men jeg hadde regnet på detdet ville nesten vært billigere å betale for en barnevakt.
Jeg likte rett og slett ikke hverken svigermors eller svigerfars oppførsel. Ingrid ba meg holde munn, men jeg kjente at dette gnagde på meg. Skjønte de ikke at vi også trengte pengene våre? Vi betalte svigermor månedlig for barnepass, og likevel spiste de på vår regning hele tiden. Kanskje flere har vært i lignende situasjoner? Når jeg ser tilbake, undrer jeg meg fortsatt på hvordan det kunne bli slik.
