Du, du skulle bare hørt hva som skjedde hos oss her forleden natt. Vi lå og sov eller, jeg sov i hvert fall, til det plutselig ringte på døra midt på natta. Jeg vekslet blikk med Ingrid, kona mi, som våknet av lyden. Jeg bare la hånda forsiktig på skuldra hennes og sa: Bli liggende du, jeg skal gå og åpne. Så snek jeg meg ut i gangen og hvisket: Hvem er det som kommer så sent på natten, da?
Jeg åpner døra, og der står tante Astrid, med en diger koffert. Onkel Odd, mannen hennes, tripper bak henne, nesten som han er redd for å komme inn.
Tenk å se deg, kjære nevø! roper tante Astrid. Ble du ikke glad for å se meg? Kom, la tante få en klem! Hun kaster seg rundt halsen min så jeg nesten mister pusten, og jeg tenker for meg selv; Der røk freden for i kveld.
Jeg sleper kofferten gjennom gangen mens jeg mimrer om den gode stillheten vi hadde hatt.
Resten av natten var bare rot og kaos. Tante nektet å legge seg på sofaen, for den var visst «altfor vond for ryggen». Så begynte hun å mase på meg om jeg kunne hjelpe henne å legge seg til rette. Ingrid var i sjokk det hadde ikke gått en time en gang før vi hadde hele leiligheten på hodet. Til slutt gikk vi til ro. Tante og onkel fikk senga vår, mens jeg og Ingrid endte på sofaen.
Hvor lenge tror du de blir? hvisket Ingrid mens hun satte frokosten min foran meg neste morgen.
Vet ikke, jeg spør når jeg kommer hjem fra jobb, svarte jeg.
Ingrid satt bare og lyttet nervøst til snorkingen som kom fra soverommet, så sa hun:
Martin, jeg er helt nervøs med dem her. Kan du komme hjem tidlig i dag?
Jeg skal prøve, svarte jeg, og smatt ut døra.
Da jeg kom hjem etter jobb var det dekket skikkelig til på kjøkkenbordet, stearinlys og det hele.
Kom inn, gutten min, vi feirer familiegjenforening! ropte tante Astrid bak grytene.
Ingrid hvisket lavt:
Herregud, endelig er du hjemme!
Vi satte oss alle ned, og jeg spør tante:
Blir dere lenge denne gangen, tante?
Å, så vi er ikke velkomne altså? skar tante ut og sendte et surt blikk til onkel Odd. Hør, vi har ingen andre vi har solgt leiligheten og dere er alt vi har igjen. Ikke kommer du til å hive din gamle tante ut på gata? Vi skal ikke bli mange år til bry. Klarer du å holde ut med oss? Hun tørket seg dramatisk i øyekroken.
Jeg fikk helt hakeslepp, og Ingrid spratt opp og begynte å gråte, før hun løp ut på gangen. Det ble helt stille ved bordet, bortsett fra at onkel Odd fortsatt satt og rørte i salaten sin.
Tenker du å si noe? glefset tante mot Odd. Du gjør aldri noe annet enn å spise! Kan du ikke i det minste ta til orde en gang?
Ja kjære, jeg er helt enig med deg, svarte Odd så rolig som et fjell.
Tosk er du! freste tante til ham. Alt er alltid opp til meg i dette huset. Hva slags mann er du egentlig? Nå så hun plutselig på meg. Er du fornøyd, Martin?
Dere får bli så lenge dere vil, tante, sa jeg men så hørte jeg Ingrids gråt ute i gangen.
Jeg pirket litt i maten, men Astrid og Odd gaflet innpå med en sånn kraft at jeg trodde tallerkenene skulle eksplodere.
Da tante Astrid var ferdig med maten, lente hun seg mett tilbake:
Nå er jeg stappmett. Martin, jeg bare tulla med deg. Vi er her fordi vi skal på sjekk på sykehuset, sikkert bare i tre dagers tid. Men vet du, jeg så at du fikk litt panikk du skjulte det bra. Du har ikke glemt familien din. Når jeg dør, skal du få leiligheten min for vi har ingen egne barn. Du er arvingen min.
Jeg kjente bare lettelsen skylle over meg, og sa litt fnisende:
Du må da helst leve til du er hundre, tante Astrid!
Mens de var på besøk gikk Ingrid rundt som ei fortvilet jente, for hun klarte aldri å gjøre tante Astrid fornøyd: suppa var kjedelig, karbonadene for seige, klesvasken feil og gulvene vasket hun feil vei.
Da de pakket kofferten noen dager senere, lente tante seg mot meg og sa lavt:
Hvordan i all verden har du klart å gifte deg med en som griner så mye? Hun er vel ikke gravid? Hun gråter jo hele tiden.
Så snart døra slo igjen bak dem, begynte Ingrid å danse rundt i stua:
Kanskje de ikke kommer tilbake på en stund nå? sa hun håpefullt.
Man vet aldri jeg tror faktisk tante Astrid trivdes godt her!
Jeg holder det ikke ut lenger! sukket hun.
Plutselig ringte det på igjen.
Nei, ikke nå igjen da! ropte jeg og fór opp men så lo jeg, for det var bare vekkerklokka. Jeg visste at det kom til å bli en herlig dag.
