Da jeg og mannen min var fattige, kjøpte svigermoren min seg en pelsjakke, en fancy TV, og levde som en dronning i sitt eget vakre Oslo-univers.
Men årene forsvant i tåkedis, og en dag kom en slags «tilbakekomst».
Da jeg var 18 år, ble jeg gravid. Foreldrene mine hadde blikk som snøfonner de støttet meg ikke, mente jeg var for ung til å få barn. Mannen min var nettopp blitt kalt inn til førstegangstjeneste på Setermoen. Bestemødrene, både min og hans, snakket som gjennom ett gammelt telefonrør:
Barnet er ditt ansvar.
Jeg orker ikke passe barnet ditt nå, sa moren min uten å se på meg.
Og svigermor ville ikke engang svare på telefon. Jeg flyttet til min tante, hun fra fars slekt, som bodde mellom gamle trehus i Bergen.
Hun var 38 år den gangen, aldri hatt barn, levde for jobben og hadde rom fulle av bøker. Hun sa ingenting stygt om foreldrene mine:
Det var ikke lett for dem da du ble født. De jobbet hardt for å holde dere i live. Det var dager uten brød i skuffen. Faren din losses jernbanevogner om natten for å tjene noen kroner.
Men nå har de det trygt. Din far får god lønn, de har en leilighet med to soverom på Majorstuen. Og din mor jobber fremdeles. Mens du selv skal bli mor.
Bryr de seg virkelig ikke? spurte jeg tanten min.
De vil bare eie litt mer tid for seg selv nå. Det er ikke ond vilje, kanskje de tenker annerledes senere.
Ingen hjelp fra dem. Jeg pakket ned alt jeg eide i bæreposer og flyttet til tante i Bergen, der stillheten hørtes som bølgeskvulp.
Da mannen min kom hjem fra militæret, var sønnen vår halvannet år. Under hele hans fravær hadde ikke svigermor besøkt oss, og mine foreldre hadde dukket opp to ganger lik en tåke som forsvinner i solskinn.
Mannen min ble bilmekaniker, prøvde å gjøre ferdig yrkesskolen, men fikk det ikke til å gå opp. Vi ble boende hos tante en stund. Da sønnen begynte i barnehage og jeg fikk jobb på et bakeri, måtte tante flytte til en annen by. Vi flyttet da inn i et leid krypinn med knirkende tregulv.
En tid senere døde mannens farmor.
Svigermoren min solgte den gamle leiligheten hennes på Grünerløkka, pussa opp, og kjøpte alt det hun lengtet etter. Mannen min prøvde å stoppe henne, tilbød seg til og med å betale månedlige avdrag men nei.
Hvorfor skal jeg ofre mitt liv for dere? Jeg har ventet på å male veggene i årevis. Vil dere gjøre det for meg? svarte svigermor, nesten som om hun kastet ordene.
Fem år passerte i drømmeaktige sprang, og datteren vår ble født. Vi visste nå at vi trengte et eget hjem. Mannen min tok en jobb på båt i utlandet. Det var ikke lett å spare nok til å kjøpe leilighet. Jeg bodde med barna på det trange, leide rommet.
Mor min satt for seg selv i en romslig treromsleilighet i Trondheim. Far hadde reist for to år siden, skilsmissen lå som et fotografi vi ikke snakket om på veggen. Men det ble aldri plass til meg eller barnebarna. Heller ikke svigermor tok oss inn hun hadde stadig nye oppussingsprosjekter og fantes alltid opptatt.
Mannen min sendte penger hjem fra utlandet. Etter noen år klarte vi å kjøpe vår egen lille leilighet langs Akerselva det føltes som å vinne i Lotto. Vi gjorde alt på egenhånd, uten en eneste gavekrone fra noen.
Nå går sønnen vår i 10. klasse, datteren er i 3. klasse. De kjenner pengeverdien vi har spart hver eneste krone. Nå har vi ingen slike bekymringer. Vi har hver vår bil; hvert år reiser vi med barna til sjøen og kjenner salt på leppene.
Den eneste vi skylder dyp takknemlighet, er tanten min i Bergen. Hun kan ringe oss når som helst og vi løper for henne.
Foreldrene våre har fått kjenne motvind. Moren min mistet jobben, ringte nylig og ba om hjelp jeg sa nei.
Svigermor er i samme båt. Pensjonisttilværelsen hennes minner om en tom kinamatboks, pengene fra den gamle leiligheten forsvant for år tilbake. Mannen min ga henne samme råd: Selg den store, moderne leiligheten, kjøp noe mindre.
Jeg og mannen min skylder ikke noe lenger. Vi behandler våre barn annerledes enn våre foreldre gjorde oss. Vi vil alltid hjelpe dem, uansett hvor skammelig eller vakkert drømmene blir. For kanskje, når vi selv en dag forvandler oss til eldre vesener i våre egne rare drømmer, kan vi stole på deres åpne armer.
