Det hadde gått to år siden den dagen, og nå møtte jeg henne igjen. En vakker kvinne gikk foran meg nedover Karl Johans gate, og hjertet mitt stoppet et øyeblikk da jeg så henne. Jeg kjente henne straks igjen min tidligere kjæreste, Ingrid, som før fikk menn til å snu seg etter henne.
Etter bryllupet var det som om jeg ikke kjente igjen min egen kone lenger. Ingrid, som en gang var så opptatt av utseendet sitt, begynte å gå rundt hjemme i slitte joggebukser og altfor store gensere. Hun brukte ikke lenger fine kjoler som fremhevet kroppen hennes, og undertøyet var langt unna det elegante hun tidligere likte.
Hun gikk rundt i huset i gamle t-skjorter, og håret var ofte fett og uvasket. Hun prioriterte ikke manikyr eller sminke. Å trene var blitt et fremmedord, og magen etter svangerskapet hadde hun ikke fått bort den ble bare der, sammen med cellulittene.
De to årene vi bodde sammen føltes som om hun forvandlet seg til en kvinne jeg ikke kjente. Hun la på seg og klærne hennes ble bare større. Når jeg nevnte at hun kanskje burde se seg i speilet, ble hun sint og trakk seg unna.
Jeg innså etter hvert at jeg hadde vært forelsket i Ingrid slik hun var før bryllupet, men nå bodde jeg med en fremmed. Den gamle Ingrid var lidenskapelig, morsom, vakker kompisene mine misunte meg og lurte på hvordan jeg hadde klart å få henne. Men etter alle disse forandringene merket jeg at interessen min forsvant, hun inspirerte meg ikke lenger, og det eneste jeg følte for henne var tristhet.
Siste gang jeg så henne før vi skilte lag, hadde hun på seg en stor, grå t-skjorte med flekker på, vide shorts, og cellulittene var godt synlige på lårene. Hun hadde ikke rakt å barbere seg, håret var satt opp i en løs knute, med små totter stikkende ut i alle retninger. Det trøtte ansiktet hennes bar preg av evig slitenhet med mørke ringer under øynene.
Samme kveld fortalte jeg henne at jeg ikke klarte mer at hun bare vekket tristhet og medlidenhet i meg, ikke kjærlighet.
Nå har det gått to år, og plutselig står hun der igjen på gata. Jeg blir stående og stirre. Jeg kjenner henne igjen med en gang min gamle Ingrid, hun som fikk alles blikk. Nå hadde hun på seg en flott sommerkjole, håret var utslått og vakkert og hun hadde blitt slankere. Fra å være en sliten småbarnsmor hadde hun plutselig blitt en dronning igjen. Dronningen som har oppdratt våre to barn.
Det var først da alt falt på plass at Ingrid faktisk aldri hadde hatt tid eller krefter igjen til å ta vare på seg selv. Hun brukte alt hun hadde på å gjøre hjemmet koselig og å oppdra barna våre. Jeg hadde sluttet å bry meg om hvordan hun hadde det, skjønte ikke hvor mye hun ofret, og hvorfor hun ikke gadd å pynte seg som før.
Når jeg av og til var alene med tvillingene våre, var jeg utslitt etter to timer. Ingrid derimot, bar dem rundt hele dagen, rakk å rydde, lage middag og tok seg til og med tid til meg etterpå. Det er klart det ikke er plass til verken manikyr eller trening i et slik liv. Jeg burde ha forstått at kroppen hennes trengte tid for å komme seg etter fødsel, ikke presset henne ut på treningssenteret.
Vi gikk aldri ut, så det var jo ingen grunn for henne til å bruke smykker eller flotte kjoler. Og hjemme er det ingen som liker å pynte seg unødvendig. Jeg ser nå at det var min feil at hun ikke fikk anledning til å vise seg frem som hun en gang hadde gjort.
Det tok meg to år å se forholdet vårt utenfra og forstå at det var Ingrid som hadde båret familien. Likevel klaget hun aldri, tok alltid imot meg med et smil etter jobb, og ble aldri sint. Hun skapte et hjem jeg kunne komme tilbake til, og likevel skjønte jeg det altfor sent. Alt jeg trengte å gjøre, var å hjelpe til i tide så hun kunne ta litt bedre vare på seg selv.
Jeg innser nå at jeg var en idiot som lot en skatt glippe unna uten engang å forstå det. Jeg var så opphengt i mitt eget perspektiv at jeg ikke brydde meg om hennes liv eller hvordan barna hadde det, og slik ødela jeg alt.
Nå ser jeg på henne igjen og kjenner at jeg ønsker henne tilbake, men jeg vet ikke om hun noensinne kan tilgi det jeg gjorde mot henne. Jeg skal prøve å snakke med henne, gjenoppbygge litt respekt, i det minste for å være tilstede for barna våre, for jeg har mistet to år av deres oppvekst allerede
Nå har hun mange som beundrer henne, men hun slipper ingen tett innpå seg sikkert fordi jeg har såret henne dypt. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med denne skammen og sorgen etter alt jeg har innsett nå.
