Jeg giftet meg for seks måneder siden, og det er én ting som ikke lar meg få fred.
Bryllupet var ute i en hage. Høy musikk, blinkende lys, folk danset som gale. På et tidspunkt måtte jeg ut fra teltet for å få litt frisk luft det er tross alt begrenset hvor mye Abba en mann tåler i strekk. Litt bortenfor så jeg min beste venn og kona mi stå samlet ved doen. Det var ikke sånn hyggelig smalltalk akkurat de kjeftet på hverandre.
Hun viftet med hendene som en dirigent med koffeinsjokk, han hadde den kjeven som bare dukker opp når han prøver å ikke si stygge ting. Musikken gjorde det umulig å høre alt, men stemningen var akkurat så lunken som gløgg i mars.
Jeg snek meg nærmere, men de la ikke merke til meg før jeg var rett bak dem. Da fikk jeg høre kompisen min si:
“Det temaet tar vi faen meg ikke opp igjen.”
Stemmen hans var iskald ikke et smil i mils omkrets.
Da oppdaget de meg begge to. Jeg spurte, ganske forfjamset, om hva i huleste de drev å snakket om.
De så ut som to tenåringer som var tatt på fersken med snop før middag. Først svarte kona mi det var ingenting, bare tull, sa hun. Vennen min slang seg på og sa det var noe fjas om en idiotisk veddemål eller brettspill, han hadde foreslått et eller annet, hun hadde bare nektet blankt. Forklaringen var så hullete og rask at jeg kunne sett gjennom den med solbriller på.
De byttet tema kjappere enn du klarer å si “Pinnekjøtt”, og snek seg tilbake til festen som om alt var rosenrødt.
Resten av kvelden presset jeg på med glade smil, danset med tanten til Gudrun, hevet glass med fjerne slektninger fra Trondheim og gratulerte folk jeg ikke ante hvem var. Men hver gang jeg så de to i nærheten av hverandre, snakket de minimalt og unngikk blikk-kontakt som to sild i en sardinboks ingen egentlig liker smaken av. Foran meg utvekslet de i alle fall ikke ett ord til.
Jeg sa ingenting den kvelden.
Etter bryllupet rullet livet videre. Jeg bor med min kone, møter fortsatt kompisen min og hans kjæreste hytteturer, bursdager, helt vanlig opplegg. Ingen har noen gang nevnt den kvelden igjen. Ingen rare meldinger, ingen mistenkelige telefonsamtaler, null dramatikk. Jeg har ingenting konkret å peke på.
Bare den ene episoden.
Likevel slipper den meg ikke. Den setningen. Den tonen. Den paniske måten de avbrøt praten da jeg dukket opp. Hvordan de reagerte som om de hadde blitt på fersken i å smugle lefse gjennom tollen.
Jeg har ingen bevis, ikke én SMS, ikke én scene, ikke én tilståelse. Bare det bråkranglet på bryllupsdagen min, og følelsen av at jeg avbrøt noe jeg aldri skulle ha fått vite om.
Seks måneder er gått, og jeg klarer fortsatt ikke å slutte å tenke på det. Jeg har ikke anklaget noen for noe.
Så da sitter jeg her og lurer:
Hva gjør man egentlig med sånn mistanke, når man ikke har annet enn magefølelse og et håp om at det bare var et innbilt problem?
