For seks måneder siden opplevde familien min en stor sorg: pappa døde. Seks måneder etter det kom min fars bror, Onkel Øystein, for å besøke oss. Han var en sjelden gjest, faktisk hadde han nesten aldri kontakt med pappa heller. Ingen krangler, men de kom aldri skikkelig overens. Forholdet mellom dem var alltid distansert, hver levde sitt eget liv.
Hvordan var reisen? spurte jeg. Og hvorfor bruker du du når du snakker til meg? Jeg er jo favoritt-onkelen din! sa Onkel Øystein, med et påtatt varmt smil, som om han virkelig var favoritten.
Han informerte oss ikke om besøket, vi hadde ikke forberedt oss. Etter pappas begravelse hadde vi ikke snakket med ham, ikke engang en telefon. Plutselig en dag sto han der.
Da vi satt med kaffekoppen, spurte onkel: Hvordan skal arven fordeles? Vi tre? Ingen flere? Hvilken arv? spurte mamma forvirret, etter å ha funnet tilbake til seg selv.
Arven var reell nok. Vi eide en pen leilighet, et stort, trivelig hus på landet og to biler. Mamma hadde prøvd å overtale meg til å selge huset og kjøpe en leilighet til meg her i Oslo der jeg studerer, men vi hadde ikke bestemt oss enda ingen hast.
Hvilken arv? Pappa etterlot seg jo masse! svarte Onkel Øystein. Vet du, hadde det ikke vært for Linda og meg, ville du fått arven. Men sånn er det ikke, du har ingen rett! Men jeg er jo bror hans! Jeg har krav på arv! Nei, det har du ikke! Loven er på vår side! Hva med god samvittighet da?
Onkel Øystein er ikke dum; han vet godt at loven ikke gir ham noe. Derfor prøver han med samvittigheten. Men vi ser ingen logikk i ordene hans. Pappa og onkel var aldri nære, så han har egentlig ingenting med pappas eiendeler å gjøre.
Da pappa ble syk, sa han rett ut at alt vi eier bare skulle gå til mamma og meg. Ingen andre. Pappa ville ikke dele noe med noen utenfor oss to.
Og med god samvittighet, Øystein, får du heller ingenting! Det vet du! Du var aldri nær broren din! Akkurat, det er som en dårlig norsk film! En mann gifter seg, og kona får alt. Foreldre, søsken, nevøer får ingenting!
Onkel Øystein begynte å spille på skyldfølelsen. Han ville presse oss til å dele eiendommene i tre. Nå får det være! Vi har ikke mer å diskutere, sa mamma.
Etter besøket låste mamma og jeg huset og dro tilbake til vår leilighet i Oslo. Vi kjente onkelen min nok til å vite at han ikke bare kom til å gi seg, så vi måtte belage oss på en rettssak. Det er mye penger på spill: en tredjedel av et flott hus, en tredjedel av leiligheten i sentrum, og en tredjedel av to biler. Det er en betydelig sum, snakker vi om over tre millioner kroner totalt.
Det tenkte onkel også, og faktisk saksøkte han oss. Han håper å vinne. Men loven er på vår side. Hva håper han egentlig på?
Denne prosessen har fått meg til å innse at familie ikke alltid betyr samhold noen ganger betyr det strid, særlig når arv er involvert. Jeg har lært at det er viktig å kjenne både sine rettigheter og sin egen samvittighet.
