Da min bestemor fikk vite at datteren hennes, altså moren min, var gravid uten å være gift, ble hun svært opprørt. Hun gjorde livet til moren min til en prøvelse, men moren min bar all motgang med stille tålmodighet.
På bursdagen min låste bestemor moren min inne og dro bort, med nøkkelen i lomma. Heldigvis var søsteren min, som tidligere jobbet som ambulansearbeider, der. Hun fikk tak i nøkkelen og hastet inn for å hjelpe moren min, og slik kom jeg til verden. Til tross for alt det vanskelige elsket moren min meg dypt og inderlig. Bestemor, som var blitt eldre, lærte meg etter hvert mange ting om hagebruk og jordbruk. Jeg ble flink på flere områder, men når jeg gjorde feil, brukte hun harde ord som jeg ikke forsto helt som barn men jeg merket at ordene hennes var ment å såre. Jeg klarte aldri å forstå hvorfor hun var så streng, eller hvorfor jeg aldri følte meg elsket, eller hva jeg hadde gjort galt. Hun hadde selv slitt mye etter at hennes egen mann døde, og burde ha forstått hvor tøft det var. Jeg vokste opp uten et snev av farskjærlighet verken bestefar, far eller bror var til stede.
Senere giftet moren min seg og fikk to barn til, men mannen hennes døde dessverre tidlig. Merkelig nok fikk disse barna langt mer kjærlighet fra bestemor enn det jeg noen gang fikk. Jeg klarte ikke å undertrykke følelsen av misunnelse.
Nå er bestemor for lengst borte, og jeg er voksen, men av og til kommer gamle minner tilbake, de som får meg til å føle meg annerledes enn de andre. De vonde ordene hennes sitter fremdeles igjen og minner meg om det jeg følte da jeg var liten.
En dag, mens jeg og moren min handlet på butikken, møtte vi en kvinne som kjøpte en pose fylt med frukt og godteri. Hun fortalte med glede at datteren hennes snart skulle bli mor, og at bryllupet nærmet seg. Hele bygda visste at datteren til Viktoria ikke hadde noen mann, men det åpne hjertet og kjærligheten til denne kvinnen berørte moren min dypt, minnet henne om alt det hun selv hadde gått gjennom, alle de harde ordene hun måtte tåle over tid.
Jeg elsker min mor og er evig takknemlig for at hun ga meg liv og orket å kjempe for meg. Hun har aldri behandlet meg dårlig. Hennes kjærlighet, uten grenser, er ren og oppriktig.
Når det gjelder spørsmålet om hva jeg selv ville gjort i bestemors sted, er det vanskelig å svare uten å ha opplevd hennes situasjon. Likevel tror jeg det ville vært avgjørende å vise forståelse, empati og støtte til min datter, selv om det ble tøft. Morens omsorg og kjærlighet bør alltid være det viktigste for å bygge et sterkt bånd mellom mor og barn, uansett hva man møter på veien.
