Da jeg steg av bussen den dagen, fikk jeg et sjokk som kommer til å følge meg lenge. Der satt min egen mor på fortauet med lua i hånda og tigget. Jeg mistet nesten pusten, og kona mi så like overrasket ut. Ingen av oss visste noe om dette.
Jeg er 43 år gammel, mamma er 67. Vi bor i Oslo, men hver vår del av byen langt fra hverandre. Som mange eldre trenger mamma hyppig oppfølging, men hun kan ikke flytte inn hos oss av en helt spesiell grunn: hun har fire katter og tre hunder i leiligheten sin. Ikke bare det, men hun mater alle løshunder og katter i nærområdet også. Hver eneste krone jeg gir henne, bruker hun på dyremat og medisiner til dyrene sine. Jeg sørger for å handle all mat og nødvendigheter til henne, fordi jeg vet at hun ellers prioriterer dyrene fremfor seg selv.
Nylig var jeg og konen min på besøk hos en venn på Grünerløkka, og vi hadde latt bilen stå og valgt å ta bussen hjem. Skjebnens ironi ville at vi skulle stige av i sentrum akkurat den kvelden og der satt altså mamma på gata. Hun så opp, men forsøkte å snu seg bort da hun så oss. Kona mi var like satt ut som meg. Hun visste at vi la av penger hver måned til mamma.
Selvfølgelig meldte spørsmålet seg: Hva brukte hun egentlig pengene på? Svaret viste seg å være enkelt og vondt mamma samlet inn penger for å kjøpe mat og vaksiner til alle sine firbente venner.
Alt dette føles dypt trist. Hva ville naboene sagt, eller familien hvis de så min mor slik? Alle ville tenke at jeg, hennes sønn, hadde sviktet fullstendig og latt min mor sitte ute og fryse. Nå løper jeg rundt på byens gater, leter etter henne, prøver å snakke henne til fornuft. Men hun fortsetter kanskje bare har blitt flinkere til å gjemme seg for meg.
Dette har lært meg noe viktig: kjærlighet kommer i mange former, men man må ikke overse dem som trenger deg mest fordi man tror man gjør nok. Omsorg viser seg ikke alltid på de måtene man forventer.
