Kjære dagbok,
For ikke lenge siden hadde mamma og jeg et stort krangel. Det bunner ut i at vi fortsatt bor sammen i den samme leiligheten, og mamma har forsøkt å få meg ut i flere år nå. Hun har ikke lykkes, selvfølgelig, siden jeg er folkeregistrert her. Jeg kan ikke telle hvor mange merkelige påstander jeg har hørt i løpet av denne tiden. Selv om jeg ønsker gode og nære relasjoner med de viktigste menneskene i livet.
Kanskje du også tenker at det er litt rart å bo sammen med moren sin når man er 30 år gammel. Jeg skjønner godt hva du mener, men da Espen og jeg giftet oss, hadde vi egentlig ingen andre muligheter. Så fikk vi barna, og det ble ikke tid til å flytte.
Vi har ofte ikke råd til å flytte ut. Lønnen min er lav, og Espen jobber hjemmefra, men han får ikke alltid oppdrag. Det hender at han sitter uten jobb hele uker, og inntektene hans varierer veldig. Bil-lånet klarer vi så vidt å betale, men vi trengte virkelig bilen. Mamma er heller ikke særlig fornøyd med det.
Derfor bor vi fortsatt sammen med mamma. Det er langt enklere å dele på utgifter for strøm, vann og mat. I tillegg kan jeg alltid overlate guttene til henne, noe som er utrolig praktisk. Men de siste to årene har mamma vært urolig og stadig insisterer på at vi burde kjøpe oss et eget sted og flytte ut.
Jeg skulle gjerne gjort det, men hvor skulle vi fått tak i de pengene? Til å begynne med var hun bare litt forsiktig, og jeg forklarte rolig at vi ikke har mulighet nå, men at vi sparer det vi kan. Etter hvert har det blitt vanskelig å holde ut, og vi krangler ofte om dette.
Espen styrer unna, fordi han ikke vil ha trøbbel med svigermor, og jeg forstår ham. Jeg savner likevel støtten hans iblant.
Men hva skulle han gjort? Den beste løsningen ville vært å kjøpe leilighet, men vi har ikke råd før vi får betalt ned billånet vårt.
Jeg vet at mamma ønsker seg ro og fred i alderdommen det er forståelig. Men det er ikke grunn god nok til å tvinge oss ut. Dessuten er det ikke første gang jeg har hørt at mamma har tenkt å testamentere leiligheten til meg, så hvorfor skal vi flytte rundt når løsningen egentlig finnes?
Nylig brøt det ut en kraftig krangel mellom oss, og vi snakker ikke sammen i det hele tatt. Det skjedde fordi min tante døde og mamma arvet en ettromsleilighet.
Jeg syntes det var gode nyheter, fordi da kunne mamma flytte til noe mindre og få den roen hun ønsker seg.
Men mamma sa bare rett ut at hun ikke har tenkt å flytte, og nekter i tillegg å gi oss den andre leiligheten. Hun mener at dette må vi ordne selv.
Er det normalt? Hva skal vi gjøre for å få til en fungerende kommunikasjon fremover?
