Her bor jeg, smilte Leon, og åpnet døren på vidt gap til leiligheten sin.
Kom inn, du, så skal jeg bare ta av meg jakken.
Ingrid steg nølende over terskelen, kastet nervøse blikk rundt seg og lot skoene stå på.
Det var noe udefinerbart som uroet henne
Da Leon kom tilbake fra gangen, stivnet skrekken i blikket hennes, hendene skalv, og uten et ord snudde hun på hælen og løp ut av leiligheten.
Ingrid, hvor skal du?!
Leon så forskrekket etter den åpne døren før han kikket ned på Frida, hunden hans, som sto ved siden av ham.
Han hadde aldri sett for seg at en så fin kveld skulle ende så brått.
Gikk hun bare, uten å si et eneste ord?
spurte Marius vantro, da Leon fortalte bestekompisen hva som hadde skjedd.
Ikke et ord.
Hun så ut som om hun hadde sett et spøkelse.
Leon løftet ølboksen, betraktet den tankefullt før han satte den ned igjen.
Jeg skjønner ingenting Hva var det hun reagerte så voldsomt på?
Det kan jo være alt mulig.
Har du prøvd å spørre henne direkte?
Jeg skulle gjerne gjort det, men hun tar ikke telefonen.
Jeg har prøvd å ringe siden i går kveld uten å få svar.
Har du dratt hjem til henne?
Nei.
Jeg har ikke vært hjemme hos henne.
Jeg fulgte henne bare helt til inngangen, men hvilken etasje eller leilighet hun har, vet jeg ikke.
For en merkelig situasjon, altså.
Ja, det er rett og slett veldig rart.
Alt startet så bra, og så endte det så tåpelig.
Ikke gi opp, da.
Kanskje det ikke er over ennå?
Det virker i alle fall ikke som om hun vil fortsette.
Jeg vet ikke hva annet jeg skal tro.
Du treffer henne på mandag.
Da får du svar, og så finner du ut hva du skal gjøre videre.
Leon møtte Ingrid for første gang på en overfylt trikk i Oslo.
Ingen ville gi plass til den unge kvinnen, men det gjorde Leon.
Han ble stående rett ved siden av henne, og klarte ikke slutte å smile på hele turen.
Hun gjorde inntrykk på ham.
Han skulle gjerne blitt kjent med henne der og da, men han hadde dårlig tid skulle på jobb og likte heller ikke slike halvoffentlige bekjentskaper.
Hva skulle han si, liksom?
«Hei, jeg heter Leon.
Her er nummeret mitt, ring meg i kveld, da?» Virket bare teit og klisjé.
Så da han gikk av trikken, aktet han ikke vente på henne.
Han gikk strake veien til kontoret.
Likevel snek tankene på henne seg inn, der han vandret avgårde.
Han måtte flere ganger motstå trangen til å snu seg for å se om hun faktisk fulgte etter men overbeviste seg om at det bare var ønsketenkning.
«Det skulle vært så enkelt » tenkte han.
«Men sånn er jo aldri livet.
Man møter ikke bare noen og forelsker seg for alltid på sekundet.»
Timene foran PC-en gikk sakte.
Selv da han lette etter et Excel-ark i en gammel mappe, så han for seg øynene hennes.
Oppdaterte han e-posten, så dukket smilet hennes opp på skjermen.
Nesten en forbannelse
Så når sjefen, Ivar Stian, plutselig trådte inn på kontoret sammen med henne og sa: «Her er en ny kollega, vis henne rundt!» tenkte Leon for et brøkdels sekund at han hadde blitt sprø; hun kunne da umulig være virkelig.
Men hun var virkelig.
Ingrid, smilte hun åpent og rakte hånden mot Leon, den siste hun hilste på.
Leon.
Hyggelig.
Han klarte ikke si så mye mer.
Kanskje fordi han plutselig følte seg både forvirret og slått ut.
Men på innsiden var det rene fyrverkeriet.
Noe stort og varmt vokste i ham.
Hver gang de støtt på hverandre i løpet av arbeidsdagen, fikk han en merkelig følelse av at han kunne ha gjort hva som helst bare for å få smilet hennes.
Hente en stjerne eller rulle fjell ingenting skulle være umulig om det kunne gi ham hennes oppmerksomhet.
Senere på kvelden møtte han Marius i Frognerparken, hvor de pleide å lufte hundene.
Han kunne ikke la være å snakke om Ingrid.
Etter noen minutter av vennens lovprisninger skjønte Marius sammenhengen.
Du har falt, kompis!
Tror du?
Det er klinkende klart!
Jeg hadde det sånn med Tine så henne og visste med én gang at jeg ville dele resten av livet mitt med henne.
Ja, det er den følelsen hvorfor får man bare sånn når hun står foran meg?
Da må du jo prøve deg!
Spør henne ut, be henne med på kafé eller kino?
Tror du hun blir med?
Du vet aldri før du prøver.
Og nøler du, så baby du mister sjansen til noen andre.
Men tenk om hun allerede har noen?
Og jeg inviterer henne på date Det virker kleint.
Da får dere bli kolleger og ikke annet.
Men prøv!
Det verste som skjer er at du ikke får napp.
Best case ja, du skjønner.
Leon tok sjansen.
Etter jobb gikk han bort til Ingrid på bussholdeplassen, smilte, ble rød, men tok mot til seg:
Jeg mener ikke å mase, men kanskje vi kunne gått et sted sammen?
Kafé eller kino, kanskje?
Hun smilte og sa ja.
Kvelden gikk over all forventning de drakk kaffe, spaserte hele kvelden gjennom St.
Hanshaugen, og Leon fulgte henne hjem.
Bedre enn han hadde drømt.
Hjemme gikk han tur med Frida i en time for å ta igjen den forsømte kveldsturen.
Så lå han våken til morgen, stirret i taket og drømte om fremtiden om å fri til Ingrid, bo sammen, få barn, dra på hytta med hele familien til helgene.
Det føltes som om alt dette allerede var innen rekkevidde.
Tre måneder gikk.
Det var de fineste månedene i hans liv.
Restaurantkvelder, romantiske filmer på kino, kyss i sommernatta mens regnet trommet de delte alt.
Ingrid var fortryllende.
Snill, varm, morsom, sjarmerende og skikkelig jordnær.
Leon var takknemlig for at han hadde truffet henne men
Én ting skurret.
Etter han hadde vært med Ingrid, måtte han alltid fortsatt gå tur med Frida på egenhånd.
Han bodde alene, så det fantes ingen andre til å lufte hunden.
Flere ganger foreslo han at de tre kunne gå tur sammen, men da ble Ingrid stille, snudde hodet bort og sa nei.
Alltid en unnskyldning.
Kanskje bare du og jeg?
Blir vi sultne, kan vi heller stikke innom en kafé.
Hunden kan jo ikke bli med inn.
Du har rett, sa Leon.
Da Leon til slutt fridde og ba Ingrid flytte inn til seg, sa hun ja til frieriet, men nølte med å flytte inn.
Jeg forstår at vi skal gifte oss neste år, men vi kan vel bo sammen før det?
Jeg føler meg bedre når du er nær meg.
Jeg har lovet hun jeg leier hos å bo ut året.
Vil ikke svikte henne.
Hva om jeg betaler disse månedene for deg?
Bli med hjem til meg nå, så får du sett leiligheten min og du kan hilse på Frida.
Jeg tror virkelig du vil like henne.
Ingrid ble med motvillig, selv om hun helst ville si nei.
Kjærligheten til Leon betydde mer enn frykten.
Her bor jeg, sa han og åpnet døren for henne.
Bare gå inn, jeg kommer snart.
Hun gikk forsiktig inn, nervøst blikk på alt rundt seg, og tok ikke av seg skoene.
Noe var galt
Så kom Leon ut i gangen igjen og så stivnet Ingrid, hun skalv, og løp gråtkvalt ut av leiligheten.
Ingrid, hvor går du?!
Forbløffet og såret så Leon etter henne, og ned på Frida ved sin side.
Han hadde ikke sett denne slutten på kvelden for seg.
Ingen svar på telefon.
Da ringte han Marius; han trengte å lufte tankene, og kanskje få noen råd.
De satt lenge og diskuterte det hele, og Leon bestemte seg for å vente til mandag på jobb måtte hun jo komme
Mandag ventet Leon spent.
Han kastet blikk mot hver eneste trikk som passerte forbi.
Men ingen Ingrid.
Tenk om noe har skjedd?!
Han var i ferd med å ringe sjefen for å spørre om fri for å lete etter henne, da han plutselig så henne gående på fortauet, med løst hår og tårer på kinnene.
Ingrid, vent!
Hun stanser brått, snur seg og blir enda mer nedtrykt da hun ser Leon.
Hva skjer?
Hvorfor løp du?
Hvorfor svarer du ikke?
Jeg vet ikke hva jeg skal tro.
Unnskyld, Leon.
Hva er det?
Det er fem minutter til arbeidsstart.
Kan vi ta dette etter jobb?
Vil du ikke lenger gifte deg med meg?
Eller bo sammen?
Jeg har gått to dager uten å vite noen ting.
Jeg klarer ikke vente lenger.
Så si det nå.
Hvorfor løp du?
Unnskyld, Leon.
Vi kan ikke bo sammen, sa hun så lavt at bare han hørte, før tårene trillet igjen.
Men hvorfor?
Har jeg gjort noe?
Nei.
Så hva da?
Hun tørket tårer og så ham inn i øynene.
Jeg er redd
Redd for hva?!
Kjære, hva er det du frykter?
Jeg er redd for hunder.
Hæ?
Frida?
Jeg har jo fortalt deg at hun er verdens snilleste, hun kunne ikke gjøre et vondt mot noen!
Men inne skjønte han nå sammenhengen.
Nei, du forstår ikke.
Jeg er ikke bare redd for din hund, jeg er redd for alle hunder.
Da jeg var seks, ble jeg angrepet av en bull terrier
Det har du aldri fortalt
Nei, for det er så vondt å huske.
Jeg satt på en lekeplass, mamma handlet.
Eieren var full og fikk hunden til å jage meg vekk fra benken.
Jeg ble reddet av noen voksne, men etter det har jeg vært redd hunder.
Ingrid
Vi rekker ikke mer nå, Leon.
Jobben venter.
De får vente.
Lytt, jeg skjønner det er et traume, men på gata er det da hunder overalt?
Er du ikke redd dem?
Det er ikke det samme.
Ute kan jeg velge en annen vei, holde meg nær folk hjemme kan jeg ikke det.
Jeg klarer ikke bo under samme tak som en diger hund som Frida.
Det handler ikke om deg eller henne.
Bare min egen frykt.
Men dette er jo dumt
Jeg vet.
Jeg prøvde.
Derfor ble jeg med deg hjem.
Jeg håpet jeg klarte det, men det ble for mye, jeg fikk full panikk.
Beklager, Leon.
Sånn er det altså sukket Leon tyngd, da han fortalte det til Marius senere.
Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg elsker henne og hun elsker meg.
Men vi kan ikke bo sammen.
Hvordan går det an?
Du kommer vel ikke til å gi fra deg Frida?
spurte Marius.
Selvsagt ikke!
Hvordan kan du tro det?
Jeg elsker Frida.
Og Ingrid.
Begge to.
Da må du kjempe for det, kompis.
Hvordan da?
Hunderedd er ikke allergi.
Det går an å jobbe med.
Kanskje hun burde gå til en psykolog?
Har hun faktisk.
Det hjalp ikke?
Nei.
Men Ingrid vil prøve å gjøre noe med frykten, men hun lover ingenting.
Da er det et utgangspunkt.
Hun stiller ingen ultimatum.
Andre ville sagt «hunden eller meg».
Men hun vil prøve.
Da må du hjelpe henne.
Hvis jeg bare visste hvordan
Få henne med på tur sammen med Frida.
Ikke hjemme i leiligheten.
Helst ute park eller i skogen.
Da er det bare dere tre, ingen andre.
Tror du det kan fungere?
et snev av håp i Leons øyne.
Absolutt.
Over tid skjønner hun at Frida er helt trygg.
Men prøv!
Hvor har du fått tak i bil?
Ingrid vippet på hodet da hun kom ut og så Leon ved en svart SUV.
Fikk låne av Bjørn.
Skal vi tre sitte i samme bil?
Ingrid ble blek.
Ja, men slapp av Frida er i bagasjerommet, med gitter og greier.
Du sitter foran med meg.
Alt går bra.
Ok
Hun gikk med på det, så lenge hun kunne få dra hjem om hun følte seg utrygg.
En times kjøring senere stod de midt på en gresslette ved en granskog.
Leon hjalp Ingrid ut, slapp Frida ut etter og ga henne klar beskjed om å holde avstand til Ingrid.
Vakkert sted, sa han for å endre fokus.
Ja veldig.
De byttet til gummistøvler før de gikk inn blant trærne, siden det hadde regnet i flere dager.
Underveis lekte Leon med Frida og ballen, så hunden holdt seg opptatt og på avstand fra Ingrid.
Hvordan går det?
spurte han.
Jeg vet ikke vanskelig å si, svarte hun, øynene fast på Frida.
Hør, vennen min.
Ikke alle hunder er farlige.
Det finnes dårlige eiere, men de fleste hunder vil oss ikke vondt.
Jeg skjønner det.
Etter noen turer sammen vil du kanskje kjenne at frykten slipper litt.
Leon kastet tennisballen Frida løp etter og bjeffet lykkelig.
Bjeffer hun sint?
spurte Ingrid nervøst.
Nei, hun er bare glad.
Ballen er yndlingsleken hennes.
Frida kom med ballen og la seg straks noen meter unna, klar for neste kast.
Vil du prøve?
spurte Leon.
Hva?
Kaste ballen til henne.
Jeg tør ikke
Bare lukk øynene og prøv.
Én eneste gang.
Ingrid tok forsiktig ballen, Leon tørket den av, og hun knep øynene igjen, kastet den alt hun kunne.
Flott gjort!
lo Leon.
Frida, hent!
Hunden suste av gårde, fant ballen og bjeffet for å vise hvor flink hun var.
Skal vi dra hjem nå?
spurte Ingrid.
Det går fint.
Frida, hvor blir du av?
Hunden hadde ikke kommet tilbake, men bjeffet fortsatt.
Leon rynket pannen.
Jeg går og ser, sa han.
Vent her?
Nei, jeg blir med!
De fant til slutt Frida, som sto desperat og bjeffet mot ballen, som fløt i en stor dam.
Nå skjønner jeg, lo Leon.
Hva er det?
Ingrid var urolig.
Frida er livredd vann, så hun tør ikke hente ballen.
Jeg må gjøre det selv.
Godt vi har støvler.
Er du sikker det ikke er farlig?
I så fall er det vel mosedotter og lukt.
Helt trygt.
Her er det bare en dam etter regnværet.
Han klappet hunden.
Vent, Frida, jeg fikser ballen din.
Leon trasket ut i vannet, men overraskelsen var stor da han plutselig sank til knærne i gjørme.
Frida bjeffet mer, engstelig.
Går det bra?
Ja da bare dyp dam.
Jeg henter ballen!
Han fikk tak i ballen, men merket plutselig at han tråkket seg dypere og dypere ned.
Hvorfor stopper du?
Ingrid ropte.
Jeg sitter fast.
Jeg kommer meg ikke ut
Han strevde, men bena satt fast.
Vannet nådde vel livet.
Det er kanskje myr!
ropte han tilbake.
Frida sto på land og pep, ute av stand til å hjelpe.
Ingrid begynte å skjelve.
Leon trengte hjelp der stod hun, livredd både for hund og for å nærme seg gjørma.
Da Frida så bedende på henne og bjeffet, tok Ingrid først et skritt bakover, alt hun ville var å flykte men tanken på Leon stanset henne.
Hun fant en solid pinne, kastet den ut mot ham.
Ta tak!
Han grep den, Ingrid tråkket alt hun orket, dro med all kraft, og fikk ham nesten løs.
Men hun orket ikke alene.
Da kastet Frida seg med la hele vekten sin til.
Ingrid glemte et øyeblikk frykten for den store schæferen, og sammen trakk de Leon ut av myra.
Våte og slitne lå de rett ut i gresset.
Dere to, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere, sa Leon, og ga dem begge en stor klem.
Dere dro meg tilbake fra kanten!
Jeg var så redd hikstet Ingrid.
Ikke si du har fått en ny fobi nå, gliste Leon.
Jo.
Jeg skjønte at det verste jeg kan tenke meg, er å miste deg.
Den frykten er større enn alt annet.
Så klemte hun Frida tett inntil seg.
Takk Frida!
Takk for at du var der!
Den kvelden, etter varm dusj og rykende middag, lå Leon, Ingrid og Frida sammen på sofaen og så film etter film om hunder.
Ingrid hadde ikke lyst til å se noe som helst annet.
Og Leon og Frida?
De var helt enige.
Men det viktigste av alt: Frykten for å miste hverandre den delte de nå alle tre.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
