Her bor jeg, smiler Leon, mens han inviterer jenter inn i leiligheten sin.
Bare kom inn, jeg kommer straks.
Ingrid trår nølende over dørterskelen, ser seg urolig rundt og venter med å ta av skoene.
Noe uroer henne
Da Leon igjen dukker opp i gangen, stivner et ekte frykt i blikket hennes, hendene skjelver, og uten et eneste ord løper hun ut av leiligheten på et blunk.
Ingrid, hvor skal du?!
Leon ser forvirret på den åpne døren, deretter på Frida, hunden hans, som står trofast ved siden av.
Han hadde aldri trodd denne fine kvelden skulle ende sånn.
Så hun bare stakk uten å si et ord?
undrer Vegard, når Leon senere forteller hva som har hendt.
Ikke et eneste ord, hun bare løp.
Så ut som om hun hadde sett et spøkelse.
Leon løfter ølglasset, ser tankefullt på det, setter det fra seg igjen.
Jeg skjønner ingenting.
Hva kunne ha skremt henne sånn?
Det kan være mye.
Har du prøvd å spørre henne rett ut?
Jeg hadde gjort det hvis hun hadde svart på telefonen.
Har ikke fått tak i henne siden i går kveld.
Har du vært hos henne?
Nei.
Jeg fulgte bare Ingrid til inngangsdøra, aner ikke hvilken leilighet hun bor i.
Merkelig sak.
Ja, virkelig.
Det begynte så bra, så endte det så rart.
Kanskje det ikke er slutt enda?
Ikke ta sorgene på forskudd!
Jeg tror hun har ombestemt seg.
Kan ikke komme på annet.
Møt henne på mandag, så får du svar.
Da vet du mer.
Leon møtte Ingrid for første gang på en fullstappet trikk i Oslo.
Ingen ville gi sete til en ung jente, så han gjorde det.
Han stod ved siden av henne, med et stort smil hele veien.
Hun gjorde inntrykk på ham.
Han hadde gjerne snakket med henne, men han skulle rekke jobben og hadde aldri vært typen til å ta kontakt foran alle.
Hva skulle han si, liksom?
«Hei, jeg heter Leon.
Her er nummeret mitt, ring meg i kveld etter jobb?»
Tåpelig.
Så når Leon gikk av trikken, så han seg ikke engang om etter om hun også gikk av der.
Han satte bare kursen rett mot kontoret.
Mens han gikk, hadde han en rar følelse, som om hun fulgte etter ham.
Men han snudde ikke.
Det kunne jo ikke være mulig.
«Du ønsker så inderlig at det skal være sant » tenkte Leon.
Ja, det ønsket han.
Men sånn skjer ikke i virkeligheten – at du møter ei jente og det er kjærlighet på første blikk.
Så satt han en time foran PC-en, prøvde å glemme den flotte ukjente, men det gikk ikke.
Hver gang han åpnet en Excel-fil, så han for seg øynene hennes; når han åpnet e-posten, så han smilet hennes.
Nesten som en besettelse.
Så, helt ut av det blå, kommer sjefen, Per Steinar, inn med en jente og sier: «Bli kjent med vår nye kollega».
Leon trodde først det var innbilning nå måtte han være blitt gal!
Men hun var høyst virkelig, og hun skulle faktisk begynne å jobbe på kontoret sammen med ham.
Da skjønte han plutselig at det måtte være skjebnen.
Ingrid, smilte hun, da hun kom bort til ham; hun hadde hilst på alle andre først.
Leon.
Hyggelig.
Han fikk ikke sagt mer.
Kanskje fordi han ble overrumplet.
Men inni seg følte han mest alt på én gang.
Noe vokste, fylte hjertet hans.
Dagene hvor han møtte Ingrid på jobb, følte han denne underlige lysten
til å plukke ned stjerner fra himmelen for henne.
Han følte han kunne gjort hva som helst for å vinne oppmerksomheten hennes.
Samme kveld møtte han Vegard i St.
Hanshaugen-parken, der de alltid lufter hundene, og delte sine tanker om henne.
Han beskrev henne så varmt at Vegard skjønte fort hvor det bar.
Du er forelsket, kompis!
Tror du?
Ingen tvil!
Akkurat sånn hadde jeg det med Kjersti.
Jeg så henne én gang og skjønte at hun var den jeg ville ha.
Ja, det er sånn med henne også.
Når jeg ser henne, ser jeg for meg alt.
Vel, da må du handle.
Be henne ut.
Kafé eller kino, for eksempel.
Tror du hun vil da?
Du får aldri vite om du ikke spør.
Om du nøler, er det noen andre som gjør det før deg.
Hva om hun har kjæreste?
Dumt å dumme seg ut.
Om hun har, blir dere bare kollegaer.
Men du bør prøve!
Verste fall skjer ingenting, beste fall …
ja.
Så han prøvde etter jobb.
Leon gikk bort til Ingrid på bussholdeplassen, smilte litt rødmende og spurte:
Ikke for å være masete men vil du bli med ut en dag?
Kafé, eller kino?
Ingrid smilte og sa ja.
De tok en kaffe på en liten kafé på Grünerløkka, deretter ruslet de sammen gjennom stille Oslo-gater til sent på kveld, og Leon fulgte henne hjem.
Alt gikk enda bedre enn han hadde turt å håpe på.
Hjemme gikk han en ekstra lang tur med Frida og lå senere våken, drømmende om Ingrid om å fri til henne, bo sammen, få barn, og tilbringe helgene sammen i Marka.
Han følte nesten at drømmen var rett rundt hjørnet
Tre måneder gikk.
Det ble de beste månedene i hans liv.
De spiste ute, så romantiske filmer på kino, kysset under sommerregn uten å bry seg om forbipasserende.
Ingrid var fantastisk.
Snill, morsom, sjarmerende og beskjedent klok.
Leon takket lykkestjernen for at han hadde møtt henne.
Men …
Leon bodde jo alene.
Etter hver date måtte han ut igjen med Frida, ettersom ingen andre kunne gå tur med hunden hans.
Det var ikke alltid like praktisk.
Han foreslo å gå tur alle tre.
Ingrid svarte alltid rart på det ble stille, så bort, og takket nei til slutt.
La oss bare gå vi to?
Kanskje vi vil innom et sted på vei, og da kan ikke Frida være med.
Ja, du har rett, svarte Leon.
Etterhvert fridde Leon til Ingrid og spurte om hun ikke ville flytte inn.
Ingrid sa hun ville gifte seg, men å flytte sammen vegret hun seg for, og utsatte det stadig.
Ingrid, jeg skjønner at vi venter med bryllupet til neste år, men vi kunne jo bodd sammen før det?
Jeg føler meg roligere når du er her.
Jeg har lovt utleieren å bli ut året Vil ikke svikte henne.
Jeg kan betale de siste månedene for deg.
Bli nå med meg hjem, så viser jeg deg leiligheten og du får hilse på Frida.
Jeg er sikker på at dere passer sammen.
Ingrid ble med, litt motvillig, overbevist om at hun burde prøve å overvinne frykten sin for Leons skyld.
Her bor jeg, smiler Leon, mens han låser opp og slipper henne inn.
Ingrid trår usikkert inn, ser rastløst rundt seg, tar ikke av skoene.
Så snart Leon er tilbake i gangen, ser Ingrid på ham med angst i blikket, hendene skjelver, og så spurter hun ut av leiligheten uten et ord.
Ingrid, hvor går du?!
Leon stirrer på åpen inngangsdør, så på Frida ved foten hans Ikke slik hadde han sett for seg denne kvelden.
Han ringer til hun skal svare, men får ikke kontakt.
Så får han snakket med Vegard, fordi han trenger et godt råd.
Etter samtalen bestemmer Leon seg han må vente til mandag, da er hun nødt til å møte på jobb.
Mandagsmorgen kikker han stadig på klokka og speider ut på trikkene på vei til kontoret.
Men Ingrid er ikke blant de som strømmer ut på fortauet.
Vanligvis er hun alltid på plass til halv ni.
«Hva om noe har skjedd?!»
Han er nær ved å ringe sjefen og ta fri for å lete etter Ingrid, da han plutselig får øye på henne.
Hun går stille bortover gata, med løs hår, våte kinn og triste øyne.
Ingrid, vent!
Hun stopper plutselig, snur seg, og synker sammen da hun ser Leon.
Ingrid, hva skjer?
Hvorfor løp du ut?
Hvorfor har du ikke svart?
Jeg vet ikke hva jeg skal tro.
Leon, unnskyld.
Hva har skjedd?
Det er fem minutter til jobbstart.
Kan vi snakke i kveld?
Har du ombestemt deg angående ekteskapet?
Vil du ikke bo sammen?
Leon tar hånden hennes, slipper ikke.
Jeg har vært i uvisshet i to dager.
Snakk med meg her og nå.
Hvorfor løp du?
Unnskyld, Leon, men vi kan ikke bo sammen, hvisker Ingrid og tørker stille tårer.
Hvorfor?
Hva er galt?
Har jeg såret deg?
Nei.
Hva da?
Ingrid ser Leon i øynene:
Jeg er redd
Hva?
Hva er du redd for, kjære?
Jeg er redd for hunder.
Hva?
For Frida?
Jeg har jo fortalt deg at hun er verdens snilleste.
Han tenker:
«Kanskje det faktisk var hunden, likevel.»
Ikke bare Frida jeg er redd for alle hunder.
Da jeg var seks, ble jeg angrepet av en schæfer
Det har du aldri fortalt meg
Nei, det er for vondt å snakke om.
Jeg satt på lekeplassen da en beruset mann satte hunden sin på meg for å få meg vekk fra benken.
Jeg ble reddet i siste liten.
Siden da har jeg fryktet hunder.
Men på gata møter du jo hunder hele tiden?
Ja, men ute kan jeg gå en annen vei, be folk om å bli med meg.
Men å bo under samme tak med en stor hund, det går ikke.
Det er ikke din skyld, det er min frykt.
Men det er jo bare Frida.
Jeg prøvde.
Virkelig.
Derfor ble jeg med deg hjem.
Jeg ville overvinne frykten.
Men jeg klarte det ikke Jeg får panikk-angst.
Jeg trodde jeg skulle klare det.
Men jeg klarte det ikke Unnskyld.
Sånn er altså ståa sukker Leon til Vegard.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg elsker henne, hun elsker meg.
Men vi kan ikke bo sammen.
Er det mulig å være mer uheldig?
Du kommer vel ikke til å gi bort Frida?
spør Vegard.
Aldri!
Hvordan kan du tro det?
Jeg elsker Frida.
Men jeg elsker jo Ingrid også.
Da må du kjempe for kjærligheten.
Hvordan da?
Frykt for hunder kan man jobbe med!
Hjelp henne å møte det skritt for skritt.
Kanskje hun også bør snakke med psykolog igjen?
Hun har prøvd.
Fungerer ikke?
Ikke foreløpig.
Men hun vil gi det en sjanse.
Da er det håp.
Mange andre hadde sagt «enten jeg eller hunden».
Men Ingrid ønsker å finne ut av det.
Da må du støtte henne.
Hvem ellers?
Men hvordan?
Ikke møtes hjem hos deg sammen med Frida enda.
Prøv å gå tur sammen på nøytral grunn, i parken eller i skogen.
Der kan dere bli trygge på hverandre alle tre.
Tror du det funker?
det tennes et lite håp i Leons blikk.
Selvsagt.
Med litt tid ser hun at Frida ikke er farlig.
Det er verdt et forsøk.
Har du fått deg bil?
Ingrid er overrasket da hun ser Leon foran en SUV utenfor blokka.
En kamerat lot meg låne bilen.
Så du vil at vi alle tre skal kjøre sammen?
Ingrid blir blek.
Ja, men ikke vær redd, Frida er i bagasjerommet.
Det er tilrettelagt for hund.
Du og jeg sitter foran.
Okei
Hun sa ja til skogstur, men var tydelig på at de skulle snu hvis det ble for mye.
En times kjøretur senere stanser bilen på en lysning i Nordmarka.
Leon hjelper henne ut, slipper ut Frida, men gir henne beskjed om å holde avstand.
Flott her, sier Leon, for å avlede henne fra de skumle tankene.
Ja, veldig.
De bytter til gummistøvler, det har regnet i to dager, og rusler innimellom trærne.
Leon spiller ball med Frida underveis, som et ledd i planen hold hunden opptatt.
Går det bra, Ingrid?
Vet ikke helt.
Jeg prøver, hun tar ikke blikket fra Frida, som kommer løpende tilbake fra krattet.
Husk, ikke alle hunder er like.
Noen har uansvarlige eiere, men du må tro meg: Frida er snill.
Jeg vet.
Ikke vær så redd.
Med noen slike turer tror jeg du vil se, de fleste hunder er gode dyr.
Leon kaster en tennisball inn i krattet, Frida spurter etter.
Voff-voff!
bjeffer Frida høyt.
Ingrid krøker seg sammen og spør fryktsomt:
Er hun sint nå?
Nei, sier Leon med en varm omfavnelse.
Hun er bare glad fordi hun fant ballen.
Det er yndlingsleken hennes.
Frida kommer pesende med ballen i kjeften, klar for ny runde.
Vil du prøve?
smiler Leon.
Kaste ball, mener du?
Bare én gang, kjære.
Ingrid tar nølende imot tennisballen, klemmer øynene sammen og kaster så langt hun kan.
Flott kast!
ler Leon.
Frida, hent!
Frida hiver seg etter ballen, og snart høres et glefsende bjeff.
Men denne gangen kommer ikke Frida tilbake, hun står og bjeffer mot vannkanten.
Hva gjør jeg nå?
undrer Leon og ser oppgitt på hunden.
Skal vi gå hjem?
spør Ingrid.
Om litt.
Men la meg sjekke først.
Leon trasker mot vannpytten der Frida står og bjeffer mot ballen som flyter på vannet.
Sånn er det, smiler Leon.
Hva da?
Frida er livredd vann.
Jeg reddet henne fra ei elv som valp, har aldri vært glad i vann etter det.
Liker ikke engang å gå i vanndammer
Trodde hunder ikke var redde for noe, jeg
Mange hunder har sine egne redsler.
Vent her, så henter jeg ballen.
Men er ikke det farlig?
Hva om det er myr?
Alt det mosen og lukten?
Nei, slapp av, det er bare en dam.
Det har vært mye regn.
Leon snakker beroligende til Frida:
Ikke bjeff sånn, Frida.
Jeg skal hente ballen din nå.
Leon går trygt ut i dammen, men idet han passerer kanten, synker han til knærne i gjørme.
Frida begynner å bjeffe mer urolig.
Går det bra, Leon?
Helt fint!
Litt dypere enn jeg trodde.
Han henter ballen, men kjenner plutselig at beina synker mer og mer, klissete gjørme klamrer seg til støvlene.
Da han har bare noen meter igjen, går det ikke lenger.
Hva skjer?
Kom deg opp!
roper Ingrid.
Jeg sitter fast!
Han prøver å dra bena ut av gjørma, men det går ikke.
Vannet slår ham nå til livet.
Kanskje det faktisk er ei myr veldig ivrig, akkurat som det sluker meg!
Frida ser fortvilet på Leon, vil hjelpe men tør ikke ut i vannet.
Ingrid får panikk.
Leon er i ferd med å synke i myra, Frida er rett ved siden av henne
Ingrid, hjelp!
Finn en pinne eller noe!
Ingrid fikler med mobilen for å ringe etter hjelp, men det er ingen dekning.
Selvfølgelig akkurat nå.
Hun stivner, vet ikke hva hun skal gjøre.
Frida ser bønnfallende på henne og bjeffer, men frykten for hunden holder henne tilbake.
Ingrid nøler, vil bare rømme, men tanken på at Leon kan dø holder henne fast.
Ingrid, jeg ber deg
Frida piler bort fra henne og ut i vannet, nesten til brystet, men trekker seg ut igjen.
Hun voffer fortvilet.
En plutselig indre styrke kommer til Ingrid.
Hun finner en tykk grein på bakken, løper mot dammen og holder ut pinnen til Leon, som griper fast.
Hun drar, men det er tungt.
Da kommer Frida til unnsetning og sammen, menneske og hund, drar de Leon opp av myra.
Durkdrivende ligger de på bakken, skitne og gjennomvåte men trygge.
Dere er fantastiske!
ler Leon og klemmer først Ingrid, så Frida.
Dere reddet livet mitt!
Jeg var så redd
Bare ikke si at du har fått flyskrekk nå, fleiper Leon.
Jo, jeg har fått en ny frykt, gode deg.
Nå vet jeg at det jeg frykter mest er å miste deg.
Ingrid ser på Frida og klemmer henne godt.
Takk, Frida!
Takk for at du var der!
Senere den kvelden ligger Leon, Ingrid og Frida på sofaen etter et varmt bad og god middag.
De ser på filmer om hunder, for noe annet føles bare feil akkurat denne kvelden.
Og det viktigste: Da de kjenner hverandres varme, forstår de at angsten for å miste hverandre er en frykt de gjerne deler og den er sterkere enn alle andre.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
