Jeg er 69 år gammel, og for seks måneder siden døde kona mi og forlot denne verden. Vi hadde vært sammen i førtiåtte år. Vi fikk aldri barn. Det var bare oss to vårt arbeid, våre vaner, vårt liv, våre små gleder.
Alt begynte på en måte som nesten virket vanlig en tretthet, et ubehag som kom og gikk, legebesøk som ikke virket så akutte. Men så kom prøvene, sykehusoppholdene, behandlingene. Jeg var der ved hennes side, gjennom hver eneste etappe.
Jeg lærte medisinplanen hennes utenat. Husket hvilke matvarer hun ikke lenger kunne spise. Jeg kjente igjen uttrykket hennes da smertene tok henne, og hun ikke fikk sove. Da satt jeg våken ved sengen hennes og holdt henne i hånden, fordi noen ganger finnes det ikke noe annet å gjøre enn å bare være der.
Jeg sto opp før henne for å lage frokost. Jeg hjalp henne i dusjen når hun ikke lenger hadde krefter selv. Jeg pratet med henne, fortalte små historier, for å holde tankene hennes borte fra sykdommen men av og til svarte hun ikke. Ikke fordi hun ikke ville, men fordi kroppen ikke strakk til lenger.
Den dagen hun døde, lå hun i sengen med hånden min i sin. Ingen dramatiske ord, ingen store scener. Hun bare stoppet. Det ene øyeblikket var hun der, i det neste borte.
Jeg ringte 113. Men det var for sent.
Minnestunden var merkelig. Folk jeg ikke hadde sett på årevis kom. De sa ord som bare surret forbi meg: «Hun var et godt menneske», «Nå har hun fått fred», «Du må være sterk». Jeg bare nikket med hodet, uten å egentlig vite hva jeg nikket til.
Så dro alle sin vei. Og huset ble så stort.
Ikke fordi det er spesielt stort, men fordi livet har forsvunnet fra det.
Nettene er verst. Jeg legger meg tidlig fordi jeg ikke klarer stillheten. Vi pleide alltid å se Dagsrevyen sammen. Hun kom alltid med kommentarer, fikk meg til å le, og spurte etterpå om jeg ville ha te.
Nå lar jeg TV-en stå på, bare for å høre stemmer. Bare for ikke å merke hvor tomt alt føles.
Jeg har ikke barn å ringe til. Ingen barnebarn. Ingen å fortelle at ryggen min verker i dag, eller at legen har byttet en medisin, eller at jeg ble redd da jeg plutselig følte meg dårlig og ingen var der til å hjelpe meg med et glass vann.
Søndagene føles som en tung stein. Før gikk vi tur i Vigelandsparken. Vi kjøpte rundstykker og gikk sakte hjem igjen, som om vi hadde all verdens tid. Hun gikk alltid litt saktere enn meg, og jeg ertet henne for å være «sta», og så lo hun.
Nå går jeg alene. Folk ser på meg med medfølelse eller så ser de ikke i det hele tatt. I butikken kjøper jeg bare det mest nødvendige, for jeg vet ikke lenger hvem jeg lager mat til.
Det finnes dager da jeg ikke sier et ord til noen. Hele dager. Det hender jeg blir overrasket når en nabo hilser, fordi stemmen min høres så fremmed ut som om jeg ikke har brukt den på evigheter.
Jeg angrer ikke på at vi aldri fikk barn. Men først nå forstår jeg hva det vil si å bli gammel alene.
Alt går saktere. Ting blir tyngre. Stillheten blir mer merkbar. Ingen venter på deg. Ingen spør om du kom deg trygt hjem. Ingen passer på om du har tatt medisinene dine.
Jeg er her ennå, rett og slett fordi jeg har ikke noe valg. Jeg står opp. Gjør det jeg må. Og så legger jeg meg igjen. Jeg vil ikke ha medlidenhet. Jeg trenger ikke din sympati.
Jeg ville bare si det: Når du mister den du har delt livet med, blir alt annet meningsløst.
