Du, jeg må bare fortelle deg noe jeg har gått og tenkt på lenge. Det er over ti år siden jeg har snakket med foreldrene mine eller storesøsteren min. Jeg skjønte jo ganske tidlig at jeg var den minst elskede datteren. Hos oss var det alltid litt sånn: alt til én, ingenting til den andre. La oss si hun heter Tuva i denne historien, og storesøsteren min var Siri.
Tuva var sytten da Siri plutselig ble gravid og giftet seg tidlig. Og vet du hva? Da Tuva fylte atten, bestemte foreldrene våre som fortsatt var rike og unge på den tiden seg for å gi Siri en splitter ny leilighet med to soverom i Oslo. Ikke bare det, men de pusset den opp og kjøpte masse nytt og fint bare det beste! Tuva satt der og følte seg totalt oversett, men hun tok mot til seg og spurte: Kan jeg også få min egen leilighet? Men foreldrene avviste det kjapt: Du går jo fortsatt på universitetet, vi kan snakke om det når du har fått deg familie selv.
Noen år senere, da Tuva var 22 og akkurat ferdig med studiene sine, hadde hun ikke akkurat planer om å gifte seg og få barn, men hun lengtet veldig etter å få bo for seg selv. Hun prøvde seg igjen og spurte om leilighet. Men nå hadde økonomien i familien endret seg litt, de hadde ikke nær samme suksess med firmaet som de pleide. Når vi ikke er her lenger, vil denne leiligheten bli din, forsikret de. Den er til og med større enn den søsteren din fikk tre soverom og mye høyere pris! Frem til da skal vi bo her sammen, og så kan du hjelpe oss på våre eldre dager.
Tuva ble sittende og fundere: Hvordan kan jeg i det hele tatt sikre dette? Siri har jo arverett på denne leiligheten hun også. Spørsmålet er: kan dere skrive den over på meg nå? Tror dere Siri kommer til å kreve halvparten? Hun har jo allerede sin egen bolig, hvorfor skulle hun trenge min også? Innerst inne visste Tuva at folk sjelden takker nei til mer plass. Hun skjønte for lengst at foreldrene alltid satte Siri først. Da Siri og mannen hennes slet økonomisk for noen år siden, stilte foreldrene våre opp, selv om det tynte økonomien deres ytterligere. Men da jeg, eh, Tuva, trengte hjelp, fikk jeg ingen støtte.
Ti år har gått, og Tuva har fortsatt ikke kontakt med familien. Foreldrene tok seg nemlig nær da hun ville at alt skulle være helt tydelig og skriftlig rundt denne leiligheten de nektet å gjøre det, og dermed var løpet kjørt. Til slutt valgte hun å leie seg en egen leilighet på Grünerløkka og stå på egne bein. Foreldrene har ikke en gang gjort et forsøk på å ta kontakt siden. Nå har hun bare seg selv å stole på og vet du, det går egentlig ganske bra.
