Det er jo bare min egen skyld, sier min venninnes søster mens hun snufser. Jeg kunne aldri forestilt meg at det skulle gå sånn! Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Hvordan skal jeg greie å ordne opp uten å tape ansikt?
Søsteren min giftet seg for noen år siden.
Etter bryllupet ble det bestemt at det nygifte paret skulle bo hos hans mor. Moren min har en stor treroms leilighet og bare én sønn.
Jeg beholder ett rom, så får dere resten! sa svigermor. Vi er jo dannede folk, vi klarer nok å komme overens, tenker jeg. Om det går galt, kan vi jo bare flytte ut! sa min venninnes venn til henne da. Det er ikke verdens undergang å prøve å bo med moren min. Hvis vi ikke trives, kan vi alltid finne oss en leid leilighet…
Sånn ble det. Men det skulle vise seg at det å bo sammen var lettere sagt enn gjort. Både svigerdatter og svigermor prøvde, men det ble bare verre for hver dag. Oppsamlede småirritasjoner eksploderte innimellom i krangler, og hyppigheten økte.
Du sa jo at vi skulle flytte for oss selv hvis det ikke gikk! hulket kona til mannen en kveld. Slutt å lag et problem ut av småting, svarte mannen overlegent. Det er jo bare bagateller! Skal vi pakke kofferten og flytte for sånt?
Akkurat ett år etter bryllupet gikk hun ut i fødselspermisjon, og etter noen måneder fikk hun en frisk sønn.
Barnebarnets ankomst sammenfalt med at svigermor mistet jobben sin og slet med å finne noe nytt, for det var få arbeidsgivere som ville ansette noen så nær pensjonsalderen. Dermed ble svigerdatter og svigermor sittende oppå hverandre i leiligheten dag ut og dag inn, uten mulighet for avkobling. Stemningen i huset ble bare tettere og mer trykket.
Mannen bare trakk på skuldrene av damene under samme tak, for han var nå familiens eneste forsørger.
Vi kan ikke flytte nå som mamma ikke har noen inntekt. Jeg kan ikke la henne klare seg alene, og jeg har ikke råd til å betale både leie og støtte henne. Når mamma får jobb, kan vi flytte ut!
Men kona fikk nok før svigermor fant seg noe. Hun pakket sammen det hun og sønnen trengte og flyttet hjem til sin egen mor. Da hun dro sa hun til mannen at hun aldri mer kom til å sette sin fot i hans mors hjem. Om han var glad i familien sin, fikk han finne en løsning.
Hun var overbevist om at han ville gjøre alt i sin makt for å få henne tilbake. Der tok hun grundig feil.
Over tre måneder har gått siden hun flyttet hjem til moren sin, og ikke én gang har mannen forsøkt å hente henne tilbake. Han blir boende hos moren sin, snakker med kone og barn på videosamtale etter jobb, og tar turen til svigermor i helgene.
Nå lever de som i et slags besøksekteskap.
Mannen får omsorg fra to kvinner, moren synes selvfølgelig synd på sønnen sinhun kaller svigerdatteren en sytete kuog han slipper barnepasset selv. For mannen, en skikkelig vinn-vinn! Og for svigermor kunne vel ikke situasjonen vært bedre!
Svigerdatteren derimot, angrer bittert. Hun mistrives, men elsker mannen sin, selv om hun vet han ikke oppfører seg som han burde.
Hva trodde du skulle skje da du dro? sier mannen bare. Det er bare å komme tilbake hvis du vil.
Det virker usannsynlig at han noen gang har tenkt å forlate moren for å leie noe eget. Og jenta, som er på permisjon, har jo heller ikke økonomi til det.
Er dette slutten på familien?
Jeg kan ikke la være å tenke: Finnes det i det hele tatt et lite håp om å kunne vende tilbake til svigermors leilighet, og samtidig berge æren?
