Kjære dagbok,
Jeg har vært gift i mange år nå. Jeg møtte mannen min allerede på universitetet i Oslo. Jeg var ikke typen som datet rundt; jeg valgte ham, og holdt meg trofast til ham. Jeg har alltid vært en av disse gammeldagse, som tror på å være tro mot én person.
Vi giftet oss i vårt tredje studieår. Uerfarne og unge, men kanskje var kjærligheten sterkere enn vi trodde, for vi har klart å bo sammen i alle disse årene. Klassekameratene så på oss som et mønstereksempel, selv om vi langt fra var det eneste paret. Kanskje var det fordi vi holdt oss sammen gjennom alt, uansett hva som kom i veien.
I det fjerde året fikk vi sønnen vår. Ingen av oss vurderte å droppe studiene. Lærerne våre forstod situasjonen, og vi utnyttet det ikke. Med stålvilje klarte vi å fullføre utdanningen fra Universitetet i Oslo, fikk vitnemålene våre og feiret det sammen. Mannen min har alltid vært hjelpsom alt av husarbeid delte vi.
Jeg kunne aldri forestille meg en annen ektemann. Han var mitt ideal og sjelevenn. Vi utfylte hverandre, kranglet sjelden og trivdes sammen. Jeg tenkte at glade barn skulle vokse opp i et slikt hjem. Derfor, etter to år, bestemte vi oss for en datter.
Hvorfor ikke? Med en omsorgsfull ektemann, en frisk og selvstendig sønn, føltes det riktig å ønske en datter velkommen også.
Alt så ut til å være perfekt. Mannen min var glad i meg, hjalp alltid til hjemme. Selv om han hadde skiftarbeid, kom han hjem og lekte med barna, slik at jeg fikk tid til meg selv her og der. Men så, ut av det blå, begynte jeg å merke at noe var galt. Han ble kald mot meg.
Han kom stadig sent hjem fra jobben, pirket på alt jeg gjorde. Han var irritabel, kort og aggressiv. En dag, da jeg spurte hvordan det gikk, svarte han bare at jeg burde holde meg til å lage lapskaus, tørke snørrete neser og tilfredsstille ham om natten.
En slik innstilling tok knekken på lysten til både kjøkkenbenken og soverommet. Jeg håpet han skulle forstå hvor urimelig han oppførte seg og skjerpe seg, men nei alt ble bare verre. Etter hvert satt han med akevittflasken og kom ikke hjem før langt på natt. Den mannen barna og jeg kjente, ble borte, og igjen sto det en tyrann.
En kveld smalt han døra opp og ropte:
Jeg er lei av ungenes skriking og dine slitne joggebukser! Jeg har aldri vært stolt av deg, du ordner deg aldri, går aldri med sminke eller pynter deg for min skyld. Jeg vil ikke bli sett sammen med deg, du er ustelt! Alt du bryr deg om er penger, ingen tenker på hva jeg trenger!
Fortvilet ringte jeg til svigermoren min, men hun tok bare hans parti og ba meg pent om ikke å skille meg. Jeg pakket sakene og flyttet ut med barna til en leid leilighet på Sagene. En venninne hjalp meg med å finne barnehageplass til datteren min, og jeg tok ekstrajobb som renholder. Det er tungt å stå i det alene, men vi klarer oss. Ingen slår til oss lenger.
Først i rettssalen fikk jeg vite at mannen min slet psykisk. Svigerforeldrene mine hadde holdt alt skjult de så bare at jeg, rolig og føyelig, passet fint med sønnen deres. Moren hans sendte ham til behandling i Tyskland, men til ingen nytte. Så måtte han gå på medisiner for å fungere i hverdagen. Selvsagt kjenner jeg medlidenhet, men jeg kan ikke ha mine barn og meg selv boende med en ustabil mann. Det viktigste for meg er at barna hans ikke har arvet sykdommen.
