Gutten våknet av morens stønn

Gutten våknet av morens klagende stønn.
Han gikk bort til sengen hennes, øynene fulle av urolige spørsmål:
Mamma, har du vondt?
Eirik, vær så snill, hent litt vann til meg!
Skal gjøre det nå, han sprang mot kjøkkenet.
Et øyeblikk senere kom han tilbake med et glass vann:
Her, mamma!
Drikk!
Plutselig banket det på døren.
Gutten min, åpne døren!
Det er nok bestemor Nina.
Nabokona Nina kom inn, bærende på en stor kopp varm melk.
Hvordan går det, Mari?
hun kjente på pannen.
Du har feber.
Jeg tok med varm melk med smør, det pleier å hjelpe.
Jeg har allerede tatt medisinen.
Du burde dra på sykehuset.
Få ordentlig behandling.
Dessuten må du spise skikkelig, men kjøleskapet ditt er jo helt tomt.
Tante Nina, jeg har brukt opp alle pengene på medisiner, tårene trengte seg fram på det syke ansiktet.
Ingenting hjelper.
Du burde legges inn på sykehus.
Men hvem skal passe på Eirik?
Hvem skal passe på ham om du ikke er her lenger?
Du er ikke engang tretti, har verken ektemann eller penger, hun strøk håret hennes.
Jaja, ikke gråt!
Tante Nina, hva skal jeg gjøre?
Nå ringer jeg legen, Nina tok fram mobilen.
Hun fikk kontakt, spurte og fikk svar.
De sa de kommer i løpet av dagen.
Jeg går nå.
Når de kommer, send Eirik til meg.
Nina gikk ut i gangen, med Eirik bak seg.
Bestemor Nina, kommer mamma til å dø?
Jeg vet ikke.
Men be til Gud om hjelp, din mamma tror jo ikke på ham.
Vil bestefar Gud hjelpe?
guttens øyne glitret av håp.
Du må gå i kirken, tenne et lys, be og da hjelper han.
Nå går jeg.
***
Gutten vendte tilbake til moren, tankefull.
Eirik, du er sikkert sulten, men vi har ikke noe å spise.
Ta med to glass.
Da han kom tilbake, helte Mari melk i glassene.
Drikk!
Han drakk, men ble enda sultnere.
Mari merket det med en gang.
Hun reiste seg tungt, tok lommeboken fra bordet.
Her er femti kroner.
Gå og kjøp to skoleboller, spis én på veien, så skal jeg lage noe klart til deg.
Gå!
Hun fulgte ham til døren, støttet seg til veggen, og gikk til kjøkkenet.
Kjøleskapet bare billig makrell i tomat, litt margarin, på vinduskarmen to poteter og en løk.
Jeg må koke suppe
Hodet begynte å svimle, og hun segnet tungt ned på kjøkkenkrakken:
«Hva skjer med meg?
Har ingen krefter igjen.
Ferien er snart over, pengene er brukt opp.
Om jeg ikke kan dra på jobb, hvordan skal jeg gjøre Eirik klar til skolestart?
Snart begynner første klasse.
Ingen slektninger, ingen å be om hjelp.
Og sykdommen Burde gått til legen med en gang.
Men nå, om de legger meg inn, må han være alene.»
Hun slepte seg opp og begynte å skrelle poteter.
***
Sulten plagde Eirik, men tankene hans var helt annet sted:
«I går lå mamma hele dagen uten å stå opp.
Hva om hun faktisk dør?
Tante Nina sa jeg må be bestefar Gud om hjelp,» tenkte han og valgte å gå mot kirken i stedet.
***
«Det er et halvt år siden jeg kom hjem fra krigen.
At jeg overlevde er som et under.
Nå kan jeg endelig gå selv riktignok med stokken.
De mange sårene er jeg vant til.
At ansiktet er så preget?
Spiller ingen rolle, ingen kvinne vil vel gifte seg med meg uansett,» tenkte Niklas på vei til kirken.
«Må tenne lys for gutta.
Ett år siden de falt og jeg lever.»
Han hadde gått inn i forsvar tjue år tilbake, og nå var han tilbake.
Nå var han en sivil, men det sved å kjenne seg uønsket.
Pensjonen var stor nok til et komfortabelt liv, med kontraktslønn i banken men hva når man er alene?
Utenfor kirken sto fattige.
Niklas tok frem noen hundrelapper og delte ut.
Be for mine kompiser, Jonas og Stian!
Han gikk inn, kjøpte lys, tente dem og begynte å be sånn presten lærte ham:
Kom din nåde, Herre vår Gud
Han krysset seg, hjertet var tungt, bildene av vennene danset foran ham.
Da han var ferdig, ble han stående, tankene var innom livet hans.
Den vesle gutten, spinkel og skjelven, stod nærmed med et billig lys.
Han visste ikke hva han skulle gjøre.
En eldre kvinne kom til ham:
La meg hjelpe deg!
Hun tente på lyset hans, satte det opp.
Nå krysser du deg slik, hun viste ham.
Og fortell Gud hvorfor du er her.
Eirik så lenge på ikonet, så sa han forsiktig:
Hjelp meg, bestefar Gud!
Mamma er syk.
Jeg har ingen andre.
La henne bli frisk.
Mamma har ikke råd til medisin.
Jeg skal begynne på skolen snart, men har ikke engang ryggsekk
Niklas ble stående, rørt av gutten.
Hans egne problemer, store for bare ti minutter siden, ble små.
Han ville rope til hele verden:
«Er det ingen som har hjulpet dette barnet kjøpt medisin til moren, eller bare en ryggsekk til ham!?»
Gutten så på ikonet og ventet på et mirakel.
Hei, gutt!
Bli med meg, Niklas sa bestemt.
Hvor skal vi?
gutten så nervøst på denne strenge mannen med stokk.
Vi skal finne ut hvilke medisiner moren din trenger, og dra til apoteket.
Snakker du sant?
Bestefar Gud sendte meg svaret på bønnen din.
Er det sant?
blikket hans strålte mot ikonet.
Kom!
smilte mannen.
Hva heter du?
Eirik.
Men kall meg onkel Niklas.
***
Fra leiligheten lød stemmene til moren og Nina:
Tante Nina, se hvor mye hun har skrevet ut det er dyrt!
Hvor skal jeg få så mye penger?
Jeg har bare fem hundre kroner igjen.
Gutten åpnet døren resolutt.
Stemmen stilnet.
Nina så forsiktig ut mot fremmed mann.
Mari, se!
Morens ansikt stivnet i forskrekkelse.
Mamma, hvilke medisiner trenger du?
Onkel Niklas og jeg går til apoteket og kjøper det.
Hvem er du?
Mari spurte forundret.
Alt kommer til å bli bra, svarte mannen med et varmt smil.
Gi oss reseptene!
Men jeg har jo bare fem hundre kroner
Vi finner penger, mannen la hånden på Eiriks skulder.
Mamma, gi reseptene!
Mari gav dem, hun følte uventet at denne fryktinngytende mannen hadde et godt hjerte.
Mari, hva holder du på med?
ropte Nina da de gikk.
Du kjenner ham ikke!
Tante Nina, jeg tror han er god.
Greit, Mari, jeg går!
***
Mari satt og ventet spent på sønnen, ute med Niklas.
Hun glemte helt at hun var syk.
Døren gikk opp, Eirik løp først inn, ansiktet strålende:
Mamma, vi kjøpte medisin til deg og masse godt til kaffen!
Niklas stod i døren, smilte som gutten, og plutselig virket ikke ansiktet så skremmende.
Tusen takk!
Mari nikket dypt.
Kom inn, kom inn!
Mannen forsøkte å ta av seg skoene, det gikk tungt.
Han var åpenbart nervøs, gikk til kjøkkenet.
Sett deg!
sa hun.
Mannen virret med hodet, visste ikke hvor han skulle legge stokken.
Skal jeg sette den her?
Hun plasserte den så han nådde den.
Beklager, jeg har lite å servere.
Mamma, onkel Niklas og jeg har kjøpt mat, gutten la alt på bordet.
Åh, det var ikke nødvendig!
sukket Mari, og merket at det var mye søtt.
Plutselig så hun en pose med dyr te.
Jeg setter på vann!
Hun ble ivrig, følte sykdommen forsvant litt eller ville bare ikke fremstå syk foran ham.
Som om han forstod hende, spurte Niklas:
Mari, er du sikker du ser så blek ut?
Det går fint Jeg tar medisin etterpå.
Tusen takk!
***
De satt sammen, drakk aromatisk te med søtsaker.
Eirik fortalte livlig om alt mulig.
De møttes i blikkene, stemningen var varm og trygg.
Men alt godt tar slutt.
Takk skal du ha, Niklas reiste seg, tok stokken.
Nå må jeg gå, du må ta vare på deg selv!
Tusen takk!
Mari reiste seg.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg.
Han gikk mot gangen, hun og sønnen bak.
Onkel Niklas, kommer du igjen?
Selvsagt!
Når mamma blir frisk, går vi sammen og kjøper ryggsekk til deg.
***
Niklas gikk.
Mari ryddet, vasket opp.
Se på TV, Eirik, jeg må legge meg litt.
Hun la seg, sov tungt.
***
To uker gikk.
Sykdommen ga seg, medisinen hjalp tydeligvis.
De siste dagene var Mari til og med på jobb månedsslutt med stress.
Hun var glad for det, lønna kom snart.
Det var august, snart skolestart.
Lørdag stod de opp, spiste frokost.
Eirik, gjør deg klar!
Vi skal til butikken og se hva du trenger.
Har du fått penger?
Ikke ennå, får dem til neste helg.
Jeg har lånt tusen kroner, så vi kjøper litt mat på veien.
De gjorde seg klare, men plutselig ringte det på porttelefonen.
Hvem er det?
spurte hun.
Mari, det er Niklas
Hun trykket opp døren før han var ferdig.
Mamma, hvem er det?
Eirik kom ut.
Onkel Niklas!
Mari klarte ikke skjule gledens smil.
Hurra!
Niklas kom inn med stokken men så forandret han seg.
Dyr bukse, skjorte og moderne frisyre.
Onkel Niklas, jeg ventet på deg, Eirik hoppet opp.
Jeg sa jeg skulle komme, Niklas så smilende opp.
Hei, Mari!
Hei, Niklas!
Overgangen fra «De» til «du» overrasket og gledet dem begge.
Er dere klare?
La oss gå!
Hvor da?
Mari var forvirret.
Eirik skal snart på skolen.
Niklas, men jeg
Jeg lovte Eirik, og løfter skal holdes.
***
Mari valgte alltid det billigste uansett butikk for hun hadde ingen ekstra penger, ingen familie, ingen mann.
Bare den gutten fra studietiden som forsvant.
Nå var en mann ved siden av henne, full av entusiasme for sønnen.
Han kjøpte alt til skolestart, brydde seg ikke om priser, bare spurte Mari.
Tungt lastet, kom de hjem med taxi.
Mari sprang til kjøkkenet.
Mari, mannen stoppet henne.
Kom, la oss gå ut sammen.
Spise lunsj ute.
Mamma, kom!
Eirik trakk henne med seg.
***
Den natten fikk Mari ikke sove.
Bildene fra dagen flimret gjennom tankene.
Hans øyne, fulle av varme, glitret for henne.
Hode og hjertet diskuterte:
«Han er stygg og halt.» sa fornuften kaldt.
«Han er snill og ser meg med kjærlighet,» svarte hjertet.
«Han er femten år eldre enn deg.»
«Hva så?
Han er som far for min sønn.»
«Du kan finne en yngre, vakker mann.»
«Ikke vits jeg har hatt en slik.
Jeg trenger en trygg og god.»
«Men du drømte ikke om slik ektemann.»
«Nå drømmer jeg om ham!»
«Endrer du ønsker så fort?»
«Bare fordi jeg har funnet den rette Jeg elsker ham!»
***
Vielsen deres var i den samme kirken der Niklas og Eirik møttes tre måneder tidligere.
Niklas og Mari stod foran alteret, stokken var borte, og Eirik så på helgenbildet han snakket med for tre måneder siden.
Dypt fra hjertet sa han:
Takk, bestefar Gud!