Mannen min, Erik, og jeg har bodd sammen i over tjue år. Vi har levd stille og harmonisk. Vi hadde en hytte ute på landet hvor vi dro hver helg. Erik vasket leiligheten, mens jeg lagde middag. Jeg trodde ærlig talt at vi skulle fortsette slik til vi ble gamle og grå. Plutselig en dag kom Erik med en nyhet som snudde alt på hodet:
Ingrid, jeg er lei meg. Jeg reiser fra deg. Jeg har møtt en annen kvinne, og jeg har forelsket meg hodestups!
Selv om jeg bare var 38 år, var jeg ikke dum. Jeg forsto lenge at mannen min hadde en annen. Jeg forsøkte å ikke gjøre en stor sak ut av det. Jeg trodde likevel aldri at Erik faktisk ville gå fra meg. Velmenende bekjente sendte meg stadig bilder av ham og den nye kvinnen, men jeg bet tenna sammen og holdt ut. Da Erik plutselig sa at han ville dra, ble jeg likevel helt satt ut.
Heldigvis var datteren vår på ferie med venninnene sine i Kristiansand akkurat da. For at jeg ikke skulle gå til grunne, fortalte jeg venninnene mine at Erik hadde forlatt meg.
Vi samlet oss til et skikkelig jentemøte. Den ene mente jeg burde slanke meg og skaffe meg en ny mann. En annen insisterte på at jeg burde dra til en klok kone i Dovre og gjøre det hun sa for å få ham tilbake. Den tredje mente alt ville ordne seg om jeg bare fant meg en ny kjæreste umiddelbart.
Da sa Astrid: Lev som vanlig! Det er det enkleste. Men jeg klarer ikke det! Det gjør så vondt! Du må bare prøve, Ingrid. Smerten går over, tro meg. Jeg har vært igjennom tre skilsmisser. Du vasker, du lager middag, du går på jobb, du ser på film og leser bøker. Men hvem skal jeg lage mat til da? Til oss, selvsagt! Vi kommer på besøk til deg hver kveld og spiser alt du har laget!
Jeg takket for alle rådene. Men lenge klarte jeg ikke å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre.
Til slutt bestemte jeg meg for å oppsøke den kloke kona i Dovre. Jeg tok med et bilde av Erik og hans nye kjærlighet. Hun la ut kortene, tente et lys og sa at Erik ville komme tilbake til meg om to uker.
Men det gikk to uker. Så gikk det én måned. Erik kom ikke tilbake. Hun hadde tatt halve månedslønna mi, nesten 18000 kroner. Jeg følte meg fryktelig alene. Jeg kompenserte med å kjøpe kaker, boller og skolebrød på butikken. Etter to uker hadde jeg lagt på meg syv kilo.
Da bestemte jeg meg for å gjøre noe annet. Jeg tok et skikkelig skippertak i leiligheten, vasket alt til det gnistret, plantet om blomster og flyttet rundt på møblene. Leiligheten ble så innbydende og fin! Jeg meldte meg på swing-kurs, for jeg måtte gjøre noe med kakene jeg hadde spist. Hver dag kokte jeg middagene Erik hadde elsket mest. Da stakk venninne mine innom og spiste opp maten. Når de gikk, satte jeg meg til og så på Exit på NRK.
Erik og jeg hadde alltid snakket om å se den serien sammen, men det var aldri blitt noe av. Nå nøt jeg det alene på kveldstid. Så, en kveld åpnet døra seg plutselig. Erik kom inn. Han så hvor rent og ryddig det var, og det luktet av ertersuppe i hele leiligheten. Jeg satt i sofaen, rolig og så på TV.
Hei, Ingrid. Jeg kommer bare for å hente det jeg ikke fikk med sist, sa han forsiktig. Ja, alt er pakket ferdig. Har du pose? Nei. Det har jeg!
Jeg ga ham klærne hans i en bærepose.
Har du laget ertersuppe? Ja, det har jeg. Er du sulten? Ja, egentlig.
Erik spiste to fulle tallerkener. Etterpå sa han: Tusen takk, Ingrid. Jeg går nå. Ja, gå du! Jeg har en episode igjen jeg må se ferdig. Hva ser du på? Exit. Vi snakket jo alltid om å se den sammen, husker du? Ja, jeg husker.
Erik gikk. Jeg gråt litt, men så så jeg ferdig episoden og la meg.
To uker senere sto Erik på døra med alle tingene sine. Jeg skjønte ikke helt hva som foregikk.
Ingrid, jeg er så lei for det! Jeg elsker deg og savner maten din, hjemmet vårt, alt. Kan du tilgi meg, jeg vet jeg har dummet meg ut. Savnet du ertersuppa mi? Jeg savnet alt, men aller mest deg. Kom inn. Jeg er så flau overfor deg og datteren vår. Du sier vel ikke noe til henne? Nei, jeg skal ikke det. Vil du ha middag? Gjerne, tusen takk.
Livet kan ta uventede vendinger, men med tid, åpent sinn og omsorg for seg selv, kan hverdagen igjen fylles av varme og ro. Det hjelper å ikke miste seg selv, selv når det gjør vondt.
