Hei, jeg må bare dele denne historien med deg.
Det handler om ei lita familie i Oslo en gutt, moren hans og naboen.
Du kjenner jo sånne små leiligheter på Grünerløkka hvor man hører alt gjennom veggen.
Så, lille Ole våknet en morgen av at mammaen hans stønnet av smerte.
Han gikk bort til senga hennes;
Mamma, har du vondt?
Ole, kan du hente litt vann?
Ja, selvfølgelig!
ropte han og løp ut på kjøkkenet.
Et minutt senere kom han tilbake med et glass vann.
Her, mamma, drikk!
Da banket det på døra.
Gå og åpne, gutten min!
Det er sikkert bestemor Nina.
Naboen Nina kom inn, hun hadde med seg en stor kopp melk.
Hvordan går det, Marianne?
spurte hun mens hun følte på panna til mora.
Du har feber.
Jeg har med varm melk med litt smør.
Jeg har allerede tatt medisin.
Du burde være på sykehus, Marianne.
Du må få ordentlig behandling, og dere må spise skikkelig.
Men kjøleskapet ditt er jo tomt.
Tante Nina, jeg har brukt opp alle pengene mine på medisiner, sa Marianne med tårer i øynene.
Ingenting hjelper.
Du må legge deg på sykehus.
Men hvem skal Ole være hos da?
Hvem skal passe ham hvis du blir ordentlig dårlig, da?
Du er ikke engang tretti, har verken mann eller penger, sa Nina og strøk henne over håret.
Ikke gråt nå!
Tante Nina, hva skal jeg gjøre?
Nå ringer jeg legen, sa Nina og fant fram mobilen.
Hun fikk kontakt og fikk vite alt.
De kommer i løpet av dagen.
Bare kom og hent meg når de er her, Ole.
Nina gikk ut i gangen, og Ole fulgte etter henne.
Bestemor Nina, mamma dør ikke, gjør hun vel?
Jeg vet ikke, gutten min.
Vi må be Gud om hjelp, selv om mammaen din ikke tror på ham.
Og Gud hjelper?
spurte Ole håpefullt.
Vi kan gå til kirken, tenne et lys, og be.
Da hjelper han.
Nå må jeg gå.
Ole gikk tankefullt tilbake til moren.
Ole, du er sikkert sulten, men vi har nesten ingenting.
Hent to glass.
Han kom med glassene, hun helte litt melk i dem.
Drikk!
sa hun.
Ole drakk, men ble bare mer sulten.
Det skjønte Marianne med det samme.
Hun reiste seg med besvær, fant lommeboka si.
Her er femti kroner.
Gå og kjøp to skoleboller; spis én på veien, så skal jeg koke noe mat imens.
Hun fulgte Ole til døra, holdt seg i veggen på vei til kjøkkenet.
Kjøleskapet var ganske tomt bare noen billige fiskeboller, litt margarin, og på vinduskarmen et par poteter og en løk.
Jeg får koke litt suppe …
Hun ble svimmel og sank på stolen:
«Hva skjer med meg?
Jeg har ingen krefter igjen.
Halve ferien har gått, og pengene er brukt opp.
Om jeg ikke kommer meg i jobb, hvordan skal jeg få Ole klar til skolestart om en måned?
Jeg har ingen slektninger, ingen til å hjelpe.
Og denne sykdommen …
Skulle ha gått til legen med én gang, nå frykter jeg at hvis jeg blir lagt inn, er Ole alene.»
Med store anstrengelser begynte hun å skrelle poteter.
Ole var veldig sulten, men tankene hans var et annet sted:
«Mamma lå hele gårsdagen i senga.
Hvis hun virkelig blir borte?
Tante Nina sa jeg måtte be til Gud,» tenkte han, og bestemte seg for å gå til kirken.
***
Nede i kirken var det flere folk, en av dem var Erik en mann som gikk med krykke etter å ha blitt skadet på jobben i Afghanistan.
I dag var det nøyaktig ett år siden han mistet noen kompiser.
Han tente lys, ba for dem, og delte noen hundrelapper mellom to tiggere ved kirkedøra.
«Be for mine venner Jonas og Stian,» sa han.
Etter bønn sto Erik bare og tenkte på sitt eget liv, hvor ensomt det var til tross for pensjonen og de pengene han hadde på banken.
Hva hjelper det å ha alt det hvis man er helt alene?
Da kom lille Ole inn, så ut som han ikke visste helt hva han skulle gjøre.
En eldre kvinne hjalp ham med å tenne lys, og hun viste ham hvordan han skulle gjøre korsets tegn.
Nå kan du be til Gud og fortelle hvorfor du kom.
Ole sto lenge og så på alterbildet, før han sa lavt:
Vær så snill Gud, hjelp mamma.
Jeg har bare henne.
Bare gjør henne frisk.
Hun har ikke penger til medisin, og jeg skal snart starte på skolen, men har ikke engang skolesekk…
Erik stod helt stille og så på gutten.
Alt det han selv bekymret seg over ble plutselig ikke så viktig.
Han kunne ikke la være å tenke: «Er det ingen i verden som kan hjelpe denne gutten, kjøpe medisin til mammaen hans, eller bare en sekk til ham?»
Ole stod og ventet på et mirakel.
Kom, gutt!
sa Erik plutselig.
Hvor skal vi?
spurte Ole forsiktig.
Vi skal finne ut hvilke medisiner mammaen din trenger, og så går vi til apoteket.
Helt sant?
Gud har hørt deg, svarte Erik.
Ole smilte og spurte:
Heter du Erik?
Ja, kall meg onkel Erik.
***
Hjemme hørte de stemmer fra stua:
Tante Nina, det er så mange medisiner, og alle er så dyre.
Jeg har bare fem hundre kroner igjen.
Ole åpnet døra, stemmene stilnet.
Nina så overrasket på Erik.
Mamma, hvilke medisiner trenger du?
Onkel Erik og jeg går til apoteket.
Hvem er du?
spurte Marianne forbauset.
Alt ordner seg, sa Erik og smilte.
Gi oss reseptene!
Men jeg har bare fem hundre kroner.
Vi finner mer penger, sa Erik og la hånden på Oles skulder.
Mamma, gi oss reseptene!
Marianne ga dem reseptene.
Hun følte plutselig at denne mannen med det røffe utseendet hadde et varmt hjerte.
Marianne, du kjenner ham jo ikke i det hele tatt!
sa Nina da de gikk.
Jeg tror han er god, svarte Marianne.
***
Marianne ventet spent på gutten og Erik som hadde gått.
Hun glemte nesten sykdommen.
Døra åpnet seg, først kom Ole løpende, ansiktet strålende.
Mamma, vi har kjøpt medisiner til deg og masse godt til kaffen!
Erik sto i døra og smilte varmt, og plutselig virket han ikke så skremmende likevel.
Tusen takk!
sa Marianne høflig.
Kom inn, kom inn!
Han strevde litt med skoene, tydelig nervøs, og gikk så inn på kjøkkenet.
Sett deg!
sa Marianne.
Erik satte seg, prøvde å finne et sted til krykken.
La meg sette den til deg, hun satte den så han fikk tak i den lett.
Beklager, jeg har ikke så mye å servere.
Mamma, vi har handlet, sa Ole og begynte å legge varer på bordet.
Å nei, det var ikke nødvendig!
utbrøt Marianne og så at det var mye godteri.
Hun fant en pakke med god te.
Jeg skal sette på litt te!
Hun satte i gang med teen, og hun følte seg faktisk litt bedre.
Kanskje det bare var fordi hun ikke ville virke så syk foran Erik.
Og som om han leste tankene hennes spurte han:
Går det bra, Marianne?
Du ser litt blek ut …
Det går fint, jeg tar bare medisinen min nå.
Tusen takk!
De drakk aromatisk te og spiste søtsaker, mens Ole snakket med stor entusiasme om alt mulig.
Av og til møttes Mariennes og Eriks blikk, og det føltes så hyggelig å være sammen.
Men fine øyeblikk varer ikke evig.
Takk for i dag, sa Erik og tok krykken sin.
Nå må jeg gå.
Du må hvile og bli frisk.
Tusen takk, svarte Marianne.
Jeg vet ikke hvordan jeg kan takke deg.
Han gikk ut, og mor og sønn fulgte ham til døra.
Onkel Erik, kommer du tilbake?
Klart jeg gjør!
Når mamma blir frisk, skal vi sammen gå og kjøpe skolesekken din.
***
Erik gikk.
Marianne ryddet av bordet, vasket opp.
Se litt på TV, gutten min.
Jeg må hvile litt.
Hun la seg, sov tungt.
***
To uker gikk.
Sykdommen forsvant, tydelig at medisinen hjalp.
Marianne jobbet igjen, ble tilkalt selv om hun egentlig hadde ferie, og hun var glad for det, for hver krone teller.
Det var blitt august, snart skolestart.
En lørdag sto de opp som vanlig og spiste frokost.
Ole, la oss gå til butikken og se hva du trenger til skolen.
Har du fått lønna?
Ikke ennå, men jeg får det til neste helg.
Jeg har lånt tusen kroner, vi kjøper litt middagsmat på veien hjem.
De gjorde seg klare, og da ringte det på dørklokken.
Hvem er det?
spurte Marianne.
Det er Erik …
Hun trykket på åpne-knappen før han rakk å si mer.
Mamma, hvem er det?
Ole kom ut fra rommet.
Onkel Erik!
sa Marianne, hun kunne ikke skjule gleden.
Hurra!
Erik kom inn, fortsatt med krykken, men nå i fine bukser og skjorte, og han hadde ny og tøff sveis.
Onkel Erik, jeg har ventet på deg, sa Ole og kastet seg på ham.
Jeg lovet deg jo det, svarte Erik med et smil.
Hei, Marianne!
At de plutselig gikk over til «du» var både overraskende og gledelig.
Har dere allerede gjort dere klar?
Kom!
Hvor da?
sa Marianne fortsatt litt forvirret.
Ole vil jo snart starte på skolen!
Men Erik, jeg …
Jeg lovte Ole, og det løftet skal holdes.
***
Marianne pleide alltid å velge det billigste, uansett butikk.
Hun hadde jo verken ekstra penger, slekt eller mann bare en gammel skolekjæreste som forsvant.
Nå var det en mann ved siden av henne, som kjøpte alt til Ole uten å tenke på prisen.
Han bare spurte hva hun syntes.
De kom hjem fulle av poser, tok taxi hjem.
Marianne skulle til å rydde på kjøkkenet.
Marianne, sa Erik, skal vi ikke gå ut alle sammen en tur, spise litt sammen?
Mamma, kom!
Ole så på henne med store øyne.
***
Den natten fikk Marianne ikke sove, hun tenkte på alt som hadde skjedd.
Hun husket Eriks kjærlige blikk.
Hjernen og hjertet var som i en diskusjon:
«Han er ikke pen, og litt gammel.»
«Men han er snill, og ser på meg med kjærlighet.»
«Han er femten år eldre.»
«Men han og Ole …
han er som en far for Ole.»
«Du kan jo finne en yngre, kjekkere mann.»
«Nei, jeg vil heller ha en som bryr seg.»
«Men du har jo alltid drømt om noe annet.»
«Nå drømmer jeg om ham.
Jeg elsker ham.»
***
Giftemålet deres ble feiret i kirken hvor Ole og Erik først møttes for tre måneder siden.
De sto sammen foran alteret, Erik uten krykken, og Ole stirret stolt på bildet av helgenen han hadde bedt til for tre måneder siden.
Så hvisket han:
Takk, Gud!
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
