De siste tre månedene har broren min mast på meg om mamma. Hun har ikke vært seg selv siden hun fikk slag. Hun er uoppmerksom og trenger noen med seg hele tiden. Hun må faktisk ha omsorg. Det føles rett og slett som å passe på en baby. Jeg har jo jobb, hjem og min egen familie. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette? Jeg foreslo å plassere henne på sykehjem, men da mener broren min at jeg er helt uten medfølelse. Samtidig vil han ikke ta henne inn til seg, for han bor i kona sin leilighet.
Tidligere var vi en sammensveiset familie, bare fire stykker. Jeg og broren min er bare ett år fra hverandre i alder, og foreldrene våre fikk oss sent i livet. Nå er jeg 36 og broren min 35. Mamma har blitt 72. Alt gikk bra til faren min døde.
Da reiste broren min til Trondheim for å studere og ble der, giftet seg og slått seg til ro. Jeg holdt meg i Oslo. Det var der jeg stiftet bo. Først bodde jeg hjemme, men da jeg giftet meg, flyttet vi til leilighet sammen, mens vi sparte til eget sted og kanskje ønsket oss barn. Det var i hvert fall planen.
For bare to år siden døde pappa. Mamma ble lutende, trist og savnet ham veldig. Hun ble gammel over natten. Hun ble syk, og for seks måneder siden fikk hun slag. Vi trodde nesten vi kom til å miste henne. Det var bare legene på Ullevål sykehus som fikk henne tilbake. Først kunne hun nesten ikke snakke eller bruke armer og bein. Hun kom seg litt etter litt, men hodet hennes har aldri blitt det samme.
Legene sier noe er gått tapt for alltid. Jeg måtte ta ansvar for mamma. Jeg og kona mi flyttet inn hos henne. Jeg byttet jobb og tok frilans-oppdrag, slik at jeg kunne være nær. Jeg kunne ikke la henne være alene. Selv da hun fikk tilbake evnen til å gå, ble det ikke lettere.
Hun gikk omkring og bablet, virket forvirret og rotet. Vi måtte springe etter henne, klarte nesten aldri å overtale henne til å komme hjem igjen, og hun gråt fordi hun ventet på mannen sin et sted. Kort sagt det var tøffe dager. Jeg sov dårlig, redd for at hun skulle forsvinne igjen. Jobb fikk jeg nesten ikke gjort var umulig å konsentrere seg lenge om gangen. Kona mi foreslo at vi burde la henne flytte inn på sykehjem.
Det koster mye, men om jeg jobber skikkelig, får vi råd. Og broren min burde bidra han også, det er bare rettferdig.
Det tok meg lang tid å bestemme meg, men til slutt forsto jeg at vi ikke kan holde på sånn. Hun ville fått døgnkontinuerlig pleie og tilsyn der. Jeg dro til et sykehjem i Oslo, snakket med ledelsen og undersøkte priser. Det var veldig dyrt, men hva skulle jeg gjøre?
Da ringte jeg broren min og la alle kort på bordet, håpet på forståelse. Jeg trodde han ville se realiteten. I stedet reagerte han med sinne og fortvilelse.
Er du gal? Hvordan kan du sende din egen mor på sykehjem? Der kjenner hun ingen. Hvordan kan du være sikker på at hun får god behandling? Du er hjerterå! Han nærmest skrek i telefonen. Eller vil du bare bli kvitt henne?
Jeg prøvde å forklare, men han nektet å høre. Vi diskuterte uten å komme noen vei. Jeg kjente at jeg ikke orket mer. Prøvde på nytt en uke etter, men han sto like fast.
Jeg vil ikke gjøre det mot mamma. Hun har tross alt oppdratt oss, ga oss et hjem ikke et barnehjem! Hun klaget aldri over alt hun måtte ofre for oss.
Vi skylder henne alt, men det er bare jeg som får alt ansvar. Jeg ble sint og sa:
Hvis ikke du liker løsningen min, får du ta henne til deg, og vise din varme!
Du vet jeg bor hos kona mi, det går bare ikke. Hvordan skal jeg be henne ta hånd om svigermor? Skal jeg si til kona mi at hun må passe min mor, mens mannen din skal gjøre akkurat det samme? Men du og mannen din bor der, derfor bør dere ta det ansvaret.
Jeg foreslo at jeg kunne la moren vår sitte alene. Da måtte i det minste han flytte og gjøre opp for seg. Han begynte å nøle, sa han jobbet hele tiden og ikke hadde mulighet. Jeg fikk høre at jeg bare ville slippe unna.
Hele livet mitt føles ut som et mareritt nå. På den ene siden vet jeg det riktige ville være å plassere henne et sted med pleie. Det ville lette livet for alle. Men jeg er redd for å føle meg som en utakknemlig sønn. Kona mi støtter meg og mener det er rett. Hun vil bli tatt godt vare på der. Og vi må også få lave våre egne liv.
Jeg har bestemt meg for å vente én uke til. Kommer ikke broren min, så gjør jeg det på min måte. Det blir best for alle. Jeg må sette henne på hjem. Alle kan ha meninger og gi råd men jeg vet hvor krevende det faktisk er å pleie en syk pårørende. Nå får broren min forklare seg så mye han vil for sine kjente jeg orker ikke mer.
Gjennom alt dette har jeg lært én ting: Det er lett å dømme andre, men bare den som står midt i det, vet hva omsorg egentlig krever.
